Mannen var høy og slank, nesten mager. Han hadde dyptliggende øyne, og så vidt hun kunne se, var de blå. Han sto rank med et ørlite smil om munnen.

– Tellat mæ å få presenter, sa faren og presset seg imellom dem. – Det her e en venn av oss, herr Grewe. Stefan Grewe, som før tia bor i fløybygninga. Og det her e altså vår eldste datter, Randi, og hennes ektemann, prest Tage Grøner.

De vekslet håndtrykk, men Randi kunne ikke slutte å stirre på ham, og til slutt måtte hun spørre: – Har vi møttes før?

Han ristet på hodet uten å slippe henne med blikket. – Jeg skulle ønske jeg hadde det, men nei, vi har nok ikke det.

– E Dokker sekker?

– Helt sikker. En slik vakker kvinne glemmer man ikke.

Randi gjengjeldte ikke smilet hans og følte en ubehagelig uro inni seg. Ikke det at hun gjenkjente ansiktet hans, det var fremmed for henne. Men stemmen – selv om dialekten hans var noe underlig – hadde hun hørt før. Og resten av framtoningen hadde hun lagret i minnet et sted. Om hun bare kunne huske hvor!

– Jeg har bodd en del av mitt liv i Amerika, selv om jeg kommer fra Sør-Norge.

– Han e førfatter, skjøt Miranda inn og var blussende rød i kinnene.

– Så artig, sa Randi kort og fikk et skarpt blikk fra moren som hun valgte å overse. – Og nu skal Dokker feir julekvelden med familien min? spurte hun.

– Ja, de var så elskverdig å invitere meg over, og det kunne jeg nesten ikke takke nei til. Han smilte hele tiden mens han snakket, men Randi følte at dette kun var en falsk maske han hadde tatt på seg. Var det bare henne, eller merket ikke de andre det også? Hun skottet fort rundt seg. Nei, de virket helt oppslukt av denne fremmede mannen.

Til toppen