«Kom inn.»

Blanca trakk pusten dypt, og åpnet døren. Doktor Qvist satt bak skrivebordet sitt, og en annen person satt med ryggen til i en av besøksstolene.

«Der er du jo. Vi har ventet på deg. Vær så god, sitt.» Han viste med hånden mot den andre stolen.

Hun skrittet nølende over gulvet, hele tiden med doktorens brennende blikk på seg. Idet hun satte seg, så hun hvem den andre var. Kristine hang med hodet, men da hun hevet blikket, kunne Blanca se sporene etter doktor Qvists mishandling.

«Kristine er bare her for å lytte,» forklarte han.

«Hva er grunnen til at De vil snakke med meg?» dristet Blanca seg til å spørre. Hun ville bare få dette overstått og komme seg ut så raskt som mulig.

«Jeg er glad for at du spør. La oss komme til saken. Jeg har jo tidligere vist beundring for din måte å roe pasientene på, og jeg vil gjerne vite mer.»

«Jeg har ikke gjort annet enn å snakke beroligende og vennlig med dem.»

Han smilte, og hun syntes det var ubehagelig. «Men visst har du det,» sa han. «Jeg tror du har en egen evne, og den vil jeg gjerne grave mer i, om du unnskylder uttrykket.»

«Ja vel. De må gjerne spørre meg, så skal jeg svare etter beste evne.»

«Strålende!» Han slo sammen håndflatene. «Da sier vi middag hjemme hos meg på fredag klokken syv.»

Blancas hake falt ned på brystet. «Hva for noe?»

«Middag hos meg. Da får vi god tid til å snakke sammen.»

«Nei!» Ordet datt ut av henne. «Jeg mener, det kan jeg ikke.»

Han satte blikket i henne. «Det tror jeg nok du kan.»

«Nei,» gjentok hun.

Stolen skrapte stygt mot gulvet da han reiste seg og gikk rundt skrivebordet, slik at han ble stående bak dem. Blancas puls galopperte, og hun kastet et blikk på Kristine, men hun hang fremdeles med hodet.

Med ett kjente hun et hardt grep om begge skuldrene. Hun bet sammen for ikke å ynke seg.

«Det ante meg at du kom til å være uvillig, og det er grunnen til at jeg inviterte med Kristine til vårt lille møte.»

«Jeg forstår ikke …» Blanca prøvde å vri seg ut av grepet hans, men det var umulig.

«Nei, det gjør du vel ikke. La meg være tydelig. Enten takker du ja til min invitasjon og stiller villig klokken syv på fredag, eller …» Han halte ut øyeblikket. «Eller så får Kristine en ny omgang, og denne gangen er det ikke sikkert hun puster når jeg er ferdig med henne. Hva sier du om det?»

Aldri noensinne hadde Blanca følt et så rendyrket hat for et annet menneske. Ikke for fru Holen, ikke for Gubben, ikke for Sturla. Doktor Qvist var det mest ondskapsfulle vesenet hun noensinne hadde møtt, og hun tok seg selv i å ønske ham død.

«Så, har vi en avtale, eller må du tenke på saken?»

Blanca kastet et nytt blikk på Kristine, og la merke til at hendene hennes lå og skalv i fanget. Hun var redd.

«Jeg kommer.»

«Visste jeg ikke at du ville ta det riktige valget! Du har et godt hjerte, Blanca. Og Kristine bør være deg evig takknemlig. Det er ikke utenkelig at du nettopp reddet livet hennes.»

Blanca dirret av sinne, og da han endelig slapp grepet, hev hun seg opp av stolen og stormet ut av døren.

Doktor Qvists stemme fulgte etter henne ut i gangen. «Vi ses på fredag!»

Til toppen