Det varte og det rakk uten at noe ble sagt, men da Lovise hadde hørt lærerinnen trekke pusten opptil flere ganger – som om hun ville si noe, men ombestemte seg i siste liten – var det til slutt hun selv som tok ordet.
«De behøver itte å forklare noe som helst,» sa hun. «Je lover å itte si noe om det je så, og je bryr meg itte om hva De og Mari har i hop med hverandre.»
«Men jeg ønsker å forklare,» svarte frøken Dahl. «Jeg vet jo hva folk mener om slikt.»
«Je mener itte noe som helst.»
«Kanskje ikke, men … kan jeg be Dem om å forsøke å forestille Dem noe?»
«Forestille meg noe?»
«Ja. Jeg vet det høres rart ut, men prøv å se for dem at alle andre levde motsatt av det De er vant til nå. At kvinner skulle være sammen med kvinner, og menn med menn. Det var slik slekter ble ført videre, og alle forventet at De også skulle finne Dem en annen kvinne å dele livet Deres med. Hvis De attrådde menn, var det noe galt med Dem. Det ble forventet at De skulle dele både hus og … seng med en annen kvinne. Ville De ha klart det?»
Lovise ble så forfjamset at hun stanset opp. Prøvde frøken Dahl å omvende henne?
Varmen flommet opp i kinnene, og hun begynte å riste hektisk på hodet. «Nei, det hadde je aldri klart!»
«Der ser De hvordan jeg har det.»
«Hva?»
«Det er slik jeg føler det overfor menn. Det byr meg imot å skulle … være nær en av dem på den måten. Likevel er det det alle andre forventer av meg.»
Lovise ristet sakte på hodet. Dette hørtes helt forskrudd ut.
«Og hvis De så levde i denne verdenen,» fortsatte lærerinnen likefrem. «Der kvinner skulle være sammen med kvinner, og menn med menn. Så hadde De kanskje avfunnet Dem med at De måtte leve alene, fordi det jo måtte være noe riv ruskende galt med Dem. Men så ble De kjær i en mann, og han ble kjær i Dem. Alle andre mente at det var synd og skam, men det eneste dere gjorde, var å elske hverandre.»
Lovise glodde på henne. Hun begynte å ane hvor dette ville ende.
«Ville De da ha klart å holde Dem unna ham?»
Nei, innså hun. Hun hadde ikke klart det. Mest sannsynlig ville hun ha gått til grunne i en slik verden.
Og i en slik verden levde lærerinnen hver dag.
Brått kjente hun at tårene vellet opp i øynene. «Je hadde ingen anelse om … je ante itte at …»
«Nei.» Skolelærerinnen smilte matt.
«Så vanskelig De må ha hatt det!»
Nå ble frøken Dahls øyne også blanke. «Jeg begynner å forstå hvorfor alle liker Dem,» sa hun sårt.

Til toppen