Vilja brettet sammen de rene lakenene og bar dem bort til lintøyskapet i enden av gangen. Hun kastet et blikk ut av vinduet. De siste dagene hadde hun følt seg innestengt og rastløs blant de grå sykehusveggene. Hun hadde tenkt på Louis hver dag siden hun møtte ham den varme sommerdagen i juli. Det var som om en ild var tent i henne, en ild som brant sterkere for hver dag. Hun kunne fremdeles kjenne leppene hans mot sine da han kysset henne.
Hun lukket døren og gikk langsomt mot stuen der søstrene drakk ettermiddagskaffe. Klokken var kvart over tre og det var tid for en liten hvil før den siste arbeidsøkten, som begynte klokken fire. Hun satte seg ved siden av Kaisa og sukket.
– Hva er det, Vilja? spurte hun.
Vilja møtte blikket hennes.
– Ingenting, sa hun mutt. – Jeg er bare rastløs.
– Det er noe som plager deg, jeg ser det på deg. Gruer du deg kanskje for å begynne på utdanningen?
– Nei, det er ikke det, sa Vilja. – Jeg gleder meg til det.
– Du har jo vært helt fraværende i dag, sa en søster som het Marie og blunket lurt til de andre. – Det har vært umulig å snakke til deg. Du har vel ikke gått hen og forelsket deg i sønnen til fru Christensen?
Vilja kjente det prikke ubehagelig i kinnene da hun tvang seg til å møte blikket hennes.
– Hvor har du det fra? sa hun vaktsomt.
– Han er jo veldig sjarmerende, syns du ikke? Du har jo tilbrakt mye tid sammen med moren hans, så du må ha snakket med ham.
– Det har jeg, selvfølgelig, sa hun. – Men sønnen hennes har jeg ikke sett mye til.
Søstrene lo.
– Hvorfor rødmer du da? Han liker vakre kvinner, det er noe alle vet. Ikke la deg lokke inn i noe som gir deg vanskeligheter. Du er svært vakker, Vilja, og et lett bytte for en dreven forfører som ham.

Til toppen