– Vil du komme inn og vente så lenge? Yngvil blunket og så rådløs på onkelen sin, Mads. – Om jeg skal bli med deg til Hovedgården så sent på kvelden, må jeg skifte først. Hun gjorde en forklarende bevegelse mot det tynne nattlinnetet. Hun hadde akkurat lagt seg da det banket på døren.

– Jeg venter i giggen, svarte Mads mutt og snudde ryggen til henne. – Det er fint om du skynder deg, ropte han over skulderen.

Yngvil hastet inn i gangen og skottet mot Ester, Erika og Agnete. De sto på den øverste trappeavsatsen og fulgte spent med. – Mads vil at jeg skal …

– Vi hørte alt sammen, avbrøt Agnete. – Neimen om jeg hadde tort å bli med ham! Du vet at far og han var uvenner. Tenk om han vil forlede deg, og … Jeg stoler ikke på den mannen, avsluttet hun heftig.

– Jeg forstår engstelsen din. Søsterens omtanke og bekymring for henne varmet Yngvil. – Likevel tror jeg ikke det er farlig å bli med. Hvis Mads ville meg vondt, så hadde han neppe oppsøkt meg nærmere midnatt og med dere til stede.

Tvilen fløy flyktig over ansiktet til Agnete. – Du har vel rett. Likevel, jeg har en følelse av at møtet på Hovedgården vil bli skjebnesvangert for deg.

Ufrivillig hutret Yngvil. Om det var fordi kald trekk utenfra snek seg under nattlinnetet eller på grunn av spådommen til Agnete, visste hun ikke. Kanskje det var best om hun trosset Mads og lot være å dra? Det ville vært det enkleste, men hun måtte innrømme at hun var blitt nysgjerrig.

– Bli med, du, sa Ester lunt, – jeg kjenner Mads, og han ville aldri gjort deg ille.

– Er du så sikker på det? Yngvil hadde nesten glemt at tjenestekona visste lite om det som hadde skjedd på Brandsæther etter at Mathias og Alvilde døde.

– Sikker kan man aldri være, svarte Ester godmodig, – men Mads er ikke kjent for å skade noen. Og du er nå av hans slekt.

Akkurat som Mads har brydd seg om det før, tenkte Yngvil trist. Han hadde ikke engang stilt opp i sin egen brors begravelse. Langt mindre tatt hensyn til hennes sorg den gangen han oppsøkte Brandsæther mens Mathias lå på likstrå. Da hadde han kjeftet og truet slik at hun til slutt hadde bedt ham forlate gården.

– Jeg får gjøre som han ber meg om, besluttet Yngvil. – Ikke engste dere for meg, la hun til med et tilkjempet smil da hun så at de ble stående. – Natten har ikke begynt, og dere trenger hvilen dere kan få. I morgen tar slåttonna til, og innen da er jeg tilbake – i god behold.

Yngvil følte seg ikke så trygg som hun prøvde å gi inntrykk av. Men det var viktig at Agnete og tjenestefolket ikke ble oppkavet over Mads’ uventede besøk.

Vel inne på værelset funderte hun et øyeblikk på hvilken drakt hun skulle ta på seg. Hun hadde et beskjedent utvalg, og det gjaldt å finne noe som var en mellomting mellom pyntet og ikke altfor høytidelig. Det fikk bli den samme drakten som hun hadde brukt da hun reiste sammen med Harald til tante Fanny og onkel Jørgen i Fredriksvern: den rosa i tynt

ullstoff med ettersittende jakke. Det plisserte skjørtet som nådde helt ned til anklene, passet fint til et styremøte. Et ekstraordinært styremøte, tenkte hun for seg selv.

Yngvil gløttet ut av vinduet og så Mads skritte rastløs frem og tilbake foran giggen. Hun skyndte seg så godt hun kunne. Det var vanskelig å kneppe de små knappene i jakken når hun skalv slik på hendene, fingrene fikk nesten ikke tak, men omsider var hun ferdig påkledd. Nede i gangen snørte hun på seg halvstøvlene før hun gikk ut. Hjertet dundret i brystet, og Yngvil kjempet for å se upåvirket og rolig ut. Rett i ryggen og med haken en anelse løftet, stanset hun foran Mads og så ham rett inn i øynene.

De grønnbrune øynene stirret tilbake, uten å vike, og så gjorde han en gest mot giggen.

– Ta plass! Vi må ikke la Ulrik og Knut vente unødig.

Yngvil så mot uthuset der vognene som tilhørte Brandsæther sto. Kanskje hun skulle sale på Borken og komme seg til Hovedgården uten hans hjelp? Hun forkastet den latterlige tanken umiddelbart. Det skulle tatt seg ut om hun somlet med seletøy og vogn! Mads hadde antageligvis ikke større lyst til å sitte nær henne enn hun hadde til å sitte sammen med ham

på det smale setet i giggen.

Stemningen var fortettet underveis til Hovedgården. Yngvil hadde så mange spørsmål hun ønsket svar på, men onkelens stramme mine innbød ikke til samtale. Han snudde ikke på hodet en eneste gang, blikket var som låst på veien og hendene knuget om tømmene.

Da de nærmet seg, steg uroen og spenningen i Yngvil. Hvorfor kunne ikke Mads røpe hvorfor det var så viktig at hun kom til Hovedgården? Hva var det som sto på – og som krevde hennes tilstedeværelse? Tidligere hadde jo ikke de andre andelshaverne

vært så nøye med å innlemme henne i alt.

Fakler brant på hver side av hoveddøren på den herskapelige gården. En kjøredoning sto på gressplenen, og Yngvil gjenkjente den som en av vognene på Stubberud. Knut måtte ha kommet for en god stund siden, for stalldrengen hadde allerede spent hesten hans fra og funnet et ledig spiltau til den i stallen. Hadde herr Storstierne, Knut og Mads rådslått før

de bestemte seg for å hente henne? Det kunne virke slik.

Til toppen