Stina er opprørt over avtalen Bjørn skal ha inngått med Bal – uten at noen av dem har ant den fulle rekkevidden av fogdens ondsinnede plan. Hvordan skal de redde barna ut av Bals grep, før både Ola og Maila blir sendt i gruva?

«Kommer du, Stina?» Det var Bjørn som spurte. «Det lysner. Vi bør komme oss av gårde så fort som råd er.»
Stina rev seg løs. For ungenes skyld, sa hun til seg selv. Hun gjorde dette for dem. Det var den tanken hun måtte holde fast i.

UTDRAG FRA BOKEN:
Bals stemme runget, nærmest dirret i luften, og det enda han ikke hadde snakket særlig høyt.
Ingenting kunne ha forberedt henne på det fogden. Ingenting. Stina gapte. Hun måtte ha forstått ham feil. Hun så på Bjørn. Haken hans var også ramlet ned. Munnen var vidåpen, og han var minst like fri for ord som henne.
«Han … han skal ha ungene våre?» Det var Stina som først greide å sette sammen noen ord, selv om stemmen ikke var noe å skryte av.
«Jeg skal ikke ha dem. Ikke på det viset. Dere skal få sørge for dem selv.» Han flirte, som om Stina hadde ment at han skulle ta dem til seg. «De skal bare arbeide for meg. Ingen unger har vondt av å gjøre nytte for seg.»
«Men fogden kan vel ikke ha noen rett til ungene våre!»
Bjørn lot til å ha blitt målløs. Han tvinnet repet han leide Frøya i, rundt håndleddet. Adamseplet beveget seg da han svelget. Stina hadde mest lyst til å dunke til ham for å få ham til å våkne. Til å si noe. Men hun lot det være. Ungene satt tause på ryggen til merra. Alt hun hørte fra dem, var pusten deres. Hun håpet de ikke forsto meningen i det fogden sa, men samtidig var de såpass store begge to, og fogden hadde vært så rett frem at det neppe kunne mistolkes.
«En avtale er en avtale. Husbonden din lovet meg ny arbeidskraft, noe jeg godtok. Han kan ikke gå tilbake på det nå.» Bal var ikke lenger like fløyelsmyk.
«Var ungene våre nevnt?» Stina tok hoftegrep. Hun vendte seg mot Bjørn og satte blikket i ham. «Lovet du ham Ola og dem vi måtte få seinere?»
Bjørn hadde ikke godtatt Ola fullt ut på den tiden. Og han hadde trodd at Stina bar Lipperts unge under hjertet. Hvor langt kunne skuffelsen ha drevet ham? Var det virkelig mulig at han hadde gitt fogden slike ord?
«Nei! Det ble aldri sagt, Stina. Noe slikt ville jeg aldri ha gått med på. Det må du tro meg på.»
Hun trodde ham, helt uten forbehold. Kan hende hadde han sagt og gjort saker hun ikke bifalt opp gjennom årene, og de hadde hatt sine tvekamper. Men slik var det å leve i lag. Ingen gikk gjennom livet uten å kjekle med sin livsledsager. Men Bjørn ville aldri ha ofret en av ungene, eller begge for den del.
Han forgudet Maila. Han var glad i Ola også, og tok ham med i arbeidet på Knausen når han var hjemme. Han var kjærlig mot dem begge. Likevel visste Stina at det var Maila som sto ham nærmest. Om det var fordi hun var jente, var uvisst. Men det betydde uansett ingenting så lenge han ikke gjorde forskjell på dem. Og Bjørn ville aldri ha greid å skjule for henne at ungene skulle til verket. Kvalene ville blitt for store. Hun hadde kommet til å merke det på ham.