Aila stålsatte seg og snudde seg mot bestefaren, som lå på båren på bakken. Bestemoren satt på kne ved siden av ham og strøk ham ømt over håret. Ansiktet var dekket av støv og skitt, og luggen var klebrig av blod fra såret i pannen. Aila svelget og nærmet seg forsiktig. Moren sto med hånden foran munnen og stirret fortvilet på bestefaren. Det kom ikke et ord fra henne. Det var som om moren var lammet av sjokket ved synet. – Lever han? sa Aila lavt og skjelvende til bestemoren. Bestemoren skottet opp på henne. – Ja, han lever, takk Gud, men han er alvorlig skadet. Hun bøyde seg over ektemannen igjen. – Min kjære Anton, du klarer dette, sa hun ømt, men Aila hørte redselen i stemmen hennes. Brått åpnet bestefaren øynene og kikket forvirret rundt seg, før han så på bestemoren. – Hvor er jeg? sa han, hes i stemmen, og skar en grimase av smerte da han trakk pusten. – Du er skadet, sa bestemoren. – Ligg i ro og ikke snakk så mye, doktoren kommer snart og ser til deg. Bestefaren lukket øynene et øyeblikk, før han åpnet dem igjen og stønnet. – Jeg hørte et smell ... Det er min feil, sa han stakkåndet. En tåre rant fra den ene øyekroken og blandet seg med støvet og asken som hadde lagt seg i de dype porene i ansiktet. – Hysj, Anton. Ikke si noe, det kan vente. Bestemoren strøk ham ømt over kinnet og hvisket noe til ham. Aila lot blikket gli nedover bestefaren, og gispet da hun så det sprikende, åpne såret i leggen hans. En bensplint stakk ut fra den maltrakterte leggen. Hun kjente at hun ble kvalm, og snudde seg bort. – Hvor er far? sa hun til moren. – Han har gått for å hente doktoren. Aila kikket rundt seg og fikk se faren borte ved en av brakkene sammen med doktoren. Hun pustet lettet ut da de snudde seg og kom gående mot dem. – Der kommer de, sa hun til moren og trådte til side da faren og doktoren nærmet seg. Doktoren bøyde seg over bestefaren og undersøkte ham varsomt. – Hvor skadet er han? sa bestemoren da doktoren rettet seg opp. Han så alvorlig på henne.

Til toppen