Linus hadde tenkt å avslutte arbeidsdagen litt tidligere enn vanlig for å gå hjem og være sammen med Katrine. Passe på henne, hadde Olga sagt. 
Linus likte ikke ordene «passe på». Det var ikke slik at han skulle hjem for å sitte der og overvåke jentungen resten av dagen, inntil Olga kom hjem fra skolen. Men Olga mente at Katrine ikke var helt til å stole på, hun likte derfor ikke å la henne være alene, og Linus kunne ikke annet enn å si seg enig i at sønnedatteren hadde vist takter til en oppførsel som heller ikke han satte pris på. Hun hadde alltid vært litt mer stri enn lillesøsteren, vesle Kornelia. 
Han ble myk om hjertet når han tenkte på den lille, lyshårete jenta som alltid var så blid og glad. Katrine var ikke slik. Selvfølgelig kunne hun være glad og blid, hun også, men hun var ofte mutt og tverr også. Og sta. Slik hadde hun vært fra hun var liten.
 Den siste tiden, etter beinbruddet, og etter at foreldrene og Kornelia reiste, hadde hun forandret seg til det verre. Det var som om hun ikke lenger hadde noen respekt for ham og Olga. Spesielt ille hadde det vært etter at de fikk telegrammet om at båten faren var kaptein på var omdirigert og skulle gå til Cape Town i Sør-Afrika, og at moren og Kornelia ikke ville komme tilbake til Tromsø før i november en gang. Kanskje ikke før nærmere jul. 
Obsternasig, sur og egenrådig hadde hun gjort det lite hyggelig hjemme hos dem de siste dagene. Det virket nesten som hun hadde bestemt seg for å gjøre det stikk motsatte av hva de forlangte av henne. Bare på trass. Som om hun ønsket å straffe dem. Hva hun ville straffe dem for, kunne ikke Linus forstå. De hadde aldri gjort annet enn å være snille mot henne, de ville bare hennes beste. Og om hun var skuffet og sint for at foreldrene ikke kom hjem til avtalt tid, så var ikke det hans eller Olgas skyld.
 Men det var tydeligvis noe i dette at utakk var verdens lønn, og nå hadde han tenkt seg hjem for å være hos Katrine og passe på at hun ikke fant på noe som kunne skade henne selv eller ødelegge noe av det som fantes i huset. Hun ødela ikke med vilje, han var klar over det, men Olga hadde omtrent gått i oppløsning da krystallvasen etter hennes mor falt i gulvet og knustes dagen før, fordi Katrine hadde prøvd å gå uten krykker. Hun hadde mistet balansen og måtte støtte seg til et eller annet for ikke å falle, krystallvasen hadde stått på bordet ved siden av, og dermed hadde hun truffet den da hun holdt på å falle. Katrine hadde klart å holde seg på beina, hun påsto i hvert fall det selv, men vasen var så ødelagt at den var umulig å lime sammen igjen. 
 Linus skulle til å låse arkivskapet bak kontorstolen da det banket på døren.
Han vred om nøkkelen i låsen, sukket tungt og så på klokken. Han burde ha hengt et skilt utenpå døren med «Stengt for dagen». Hvis det var en klient som sto utenfor, kunne han ikke avvise ham, men det ville bety at han ikke kom seg hjem før Olga var ferdig med sin arbeidsdag. Hun ville bli sur, han visste det. Men klientene var viktige.
– Kom inn. Han ble stående foran arkivskapet og se mot døren.
Han kjente igjen gutten som kom inn med luen i hånden. Han hadde sett ham flere ganger før. Det var den samme gutten som hadde kommet med telegrammet fra Ludvig, med beskjeden om at de var omdirigert til Cape Town.  
– Det er kommet et telegram … Telegrafbudet kom et par skritt inn i rommet og holdt den gråbrune konvolutten frem mot Linus.
– Takk. Linus tok imot telegrammet, lettet over at det ikke var noen klient som trengte hans assistanse. Nå kunne han gå hjem likevel. 
Men blandet med lettelsen, var det som om det også satte seg en stram knute av uro innvendig. Som om denne gutten, som tjente noen kroner ekstra på å være telegrafbud, representerte dårlige nyheter.
– Takk skal du ha. Han kvitterte for telegrammet, så plukket han en tiøring opp fra en krukke på skrivebordet og ga gutten, som straks puttet den i lommen, bukket høflig og forsvant ut.
Linus åpnet konvolutten og tok ut telegrammet, fremdeles stående foran arkivskapet. Men da han hadde lest de få linjene som lyste mot ham fra det lille stykket papir han holdt i hånden, måtte han trekke frem stolen og sette seg igjen.

Til toppen