Under Lines vinger (Heftet)

Serie: Vingeslag 16

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2022
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Vingeslag
Serienummer: 16
ISBN/EAN: 9788202735180
Kategori: Romanserier
Omtale Under Lines vinger

Søsterskapet truer ikke bare Kristian, snart er det andre som får merke deres makt. Ravnene til Helga Urtekone går til angrep - igjen.

Samuel og Inger får reise til Trondhjem og besøke faren på tukthuset. Tante Line tar imot dem med åpne armer, men vennskapet mellom presten og Maria får tanten til å undre seg.

«Johannes virker som en flott mann.» Line skakket en anelse på hodet. «Det er ikke slik at dere er kjær i hverandre?»

«Nei, nei!» utbrøt Maria forferdet. «Det er ikke noe slikt mellom oss.»

«Det er godt jeg tok feil. Et øyeblikk syntes jeg at jeg så mer enn vennskap mellom dere.»

Til toppen

Flere bøker av Jane Mysen:

Utdrag

Lensmannen var en stor mann. Bak skrivebordet virket han enda større. Ved siden av ham sto en liten, mager kar med gråhvitt hår og glissen bart. Han så ut som han akkurat hadde stått opp, syntes Solveig. Han var smal over skuldrene og hadde et mildt uttrykk i øynene. Det var ikke noe ved ham som virket skremmende.

Da Maria, Solveig og Torbjørn stilte seg opp midt på gulvet, ble de fulgt av mennenes årvåkne blikk. Lensmannen hadde en dyp rynke i pannen og trommet med blyanten mot skrivebordskanten.

Solveig skalv i beina. Hadde det ikke vært for at Maria holdt så godt i armen hennes, ville hun ha segnet om, trodde hun.

Torbjørn ble stående bak dem. Solveig fant trøst i å ha ham der selv om det på et vis også var skremmende. De hadde snakket om det før de dro at de måtte gjøre det de kunne, for å hindre at lensmannen skjønte hvordan det var fatt med dem.

Båndene mellom dem var blitt sterkere etter at Daniel forsvant. Hun kunne sanse Torbjørns nærhet med hver pore i den slitne kroppen. I tillegg kjente hun en voldsom frykt. Frykten for at hun ville havne i fengsel, og at de ble nødt til å skilles. Både Johan og Torbjørn var viktige i livet hennes. Så viktige at hun vanskelig kunne forestille seg at hun ville overleve uten dem.

"Jeg har ventet dere," sa lensmannen rolig. Som om han visste om innrømmelsen hun skulle komme med. Som om han følte seg ferdig med etterforskningen.

Solveig forsøkte å trøste seg med at det ville bli enklere når hun fikk vite hva de visste.

Med ett slo lensmannen hånden ut mot mannen ved siden av seg. "La meg presentere Nils, etterforskeren av Daniels sak,» la han til.

Etterforskeren nikket kort. Øynene hans gransket dem, stanset de ikke ekstra lenge ved Solveig? Det virket som om han mistenkte henne allerede, men foreløpig visste han ikke hvem hun var. Han visste ikke om det hun hadde gjort.

Brått ble det vanskeligere å puste. På veien fra drengestua hadde Solveig flere ganger vaklet i troen på at hun skulle klare påkjenningen, men nå sviktet motet. Hvordan skulle hun komme seg gjennom dette?

Solveig grep rundt ryggstøet på den ene av pinnestolene som var beregnet på besøkende. Hjertet dunket hardt i brystet, de var nødt til å høre det.

Lensmannen nikket mot stolene. "Vær så god og sitt," sa han.

Stolsetet var hardt, det gjorde vondt mot huden, men hun satte seg rak i ryggen og med hendene hardt knyttet i fanget. Vinduet sto åpent, og hun trakk den friske luften til seg. Hun var nødt til å komme seg gjennom dette for Johans skyld. Og for Torbjørns.

"Dere er sikkert kommet for å høre om det er noen fremgang i saken," fortsatte lensmannen.

Solveig klarte plutselig ikke å fri seg fra tanken om at hun fortsatt hadde tid til å ombestemme seg. Fremtiden avhang av det hun nå sa. Hva hun gjorde.

"Det hadde vært fint om vi kunne få vite hvordan saken ligger an."

Solveig gløttet bort på Maria. Det lød som om stemmen hennes var langt borte enda hun satt på stolen ved siden av henne.

"Da overlater jeg til Nils å fortelle dere hva vi har funnet ut så langt."

Solveig stirret spent på ham. Etterforskeren kunne ikke lese tankene hennes, men hun ville gjemme dem likevel … langt inni seg.

"Først vil jeg si at jeg er lei for det inntrufne," begynte etterforskeren og så beklagende på henne. "Det er tungt å miste noen man er glad i … på en slik måte."

Uroen som hadde bygget seg opp i henne de siste dagene, vokste enda mer. Det kjentes som om noe inni henne var i ferd med sprenges.

Etterforskeren reiste seg og grep en papirrull fra hyllen bak skrivebordet. Lensmannen hadde allerede ryddet unna både skrivesaker og papir da etterforskeren la fra seg rullen. Med en rolig bevegelse rullet han den ut.

Solveig kastet et kjapt blikk over skulderen. Torbjørn hadde ikke gitt fra seg en lyd, men sto der fremdeles. Han var alvorlig, og blikket var festet på kartet.

"Du får komme frem til bordet, slik at du også får sett," brøt lensmannen inn i tankene hennes.

Det var til Torbjørn han henvendte seg, forsto hun og merket hvordan det dunket i halsen og tinningene. Hadde lensmannen sett det? Hadde han skjønt hvordan det var fatt med henne? Engstelig rettet hun seg opp på stolen. Etterforskeren ønsket å vise dem noe, det var det hun måtte konsentrere seg om. Så ville øyeblikket komme da hun ble nødt til å innrømme det hun hadde gjort. Egentlig var hun ikke nødt, ingen kunne tvinge det ut av henne. Det var etter hennes eget ønske hun ville fortelle det. For sin egen sjelefreds skyld. Hun holdt nok en gang på å kikke seg over skulderen, men med en kraftanstrengelse greide hun å la være.

Lensmannen hjalp etterforskeren med å sette noe tungt på papirrullens hjørner. En brevpresse, en kopp, en rund stein og et lite skrin med vakre utskjæringer.

Etterforskeren kremtet. "Som dere sikkert ser, er dette et kart over Fosen," sa han med skurrende røst. "Her ser dere kirken i Åfjord." Han la pekefingeren over et påtegnet kors før han dro den videre mot en strek i landskapet. "Dette er Nordalselven."

Solveig hadde sett elven allerede, og et grøss sildret gjennom henne da etterforskeren fortsatte å snakke. Han hadde flyttet fingeren igjen nå og røsten hadde klarnet. "Vi fant ham her." Pekefingeren hans stanset der elven tok en sving. "Liket hadde hektet seg fast i en stor stein."

"Hvem fant ham?" Det var Maria igjen.

"Mannen som står bak dere," svarte lensmannen. "Jeg trodde dere hadde fått med dere det."

Maria nikket og gløttet fra Torbjørn til søsteren, og Solveig visste hva hun tenkte. De burde ha fortalt det. Men hvordan klare å huske alt når man var så utslitt og i sorg?

"Vi var lenge i tvil om dødsårsaken, en stund trodde vi at han ved et uhell hadde falt i elven. Det har skjedd før. Under fisking," la lensmannen til og flyttet blikket fra den ene til den andre. "Det er ikke mer enn fem år siden en ung mann fra England ble funnet i strykene."

"Altså …" Etterforskeren syntes tydeligvis det hadde vært nok utenomsnakk da han nok en gang tok ordet. "Som sagt er liket nøye undersøkt. Vi er flere som har sett på det, og har etter mye om og men kommet frem til dødsårsaken."

Solveig grep Marias hånd og klemte til.

Til toppen

Bøker i serien