Under mistanke (Heftet)

Serie: Sølvbåndet 2

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Sølvbåndet
Serienummer: 2
ISBN/EAN: 9788202447106
Kategori: Romanserier
Omtale Under mistanke

Nyheten om Gustav Jensens brå død ryster hele jernbaneanlegget. Ikke minst Maiken, som frykter å bli avslørt. Lensmannen etterforsker saken, og kan bli oppsøkt av det ukjente vitnet i skogen. Hvem var den mystiske mannen med rallarhatten som så hva som hendte?

Til toppen

Andre utgaver

Under mistanke
Bokmål Ebok 2014

Flere bøker av Martine Strømsnes:

Utdrag

«Hva leser du?»
Maiken kikket opp fra avisen hun leste og så på moren før hun svarte. «Om anlegget til Ofotbanen. Det er visst kommet ordentlig i gang nå, og mange folk er i satt i arbeid.» Hun kunne ikke unngå å lyde opprømt.
Hun syntes anlegget hørtes spennende ut, og ekstra morsomt var det at storesøsteren hadde flyttet dit for å få seg arbeid. Etter at søsteren var reist, hadde Maiken med stor interesse lest alt hun kom over om anlegget.
Moren strikket på en sokk, og selv om hun kunne ha strikket i søvne, vek ikke blikket fra strikketøyet. «Anlegget,» fnyste hun oppgitt, men Maiken kunne høre at det var en viss redsel i stemmen. «Vi skulle aldri ha latt Agnes reise dit, men hva kunne vi gjøre? Holde henne igjen med makt?»
Maiken visste at det ikke var meningen at hun skulle svare, og rettet blikket mot avisen igjen. De hadde vært igjennom dette om og om igjen den siste tiden. Det var en måned siden Agnes hadde reist av gårde med dampbåten, og ennå hadde de ikke hørt fra henne.
Maiken forsto morens bekymring. Anlegget besto for det meste av mannlige arbeidere, rallarer, og mange av dem var visstnok grovbarkede mannfolk som kun var opptatt av brennevin og kvinnfolk. Likevel var det behov for mange kvinner på anlegget, for å holde orden i arbeidsbrakkene og stelle for rallarene som bygget jernbanen. Det var enkelt å få seg arbeid der.
Agnes hadde reist for å søke arbeid som kokke. Moren hadde vært helt imot det, men Agnes hadde stått på sitt og reist likevel. Hun var nitten år og bestemte selv hvor hun ville arbeide.
Moren skiftet samtaleemne. «Jeg traff på Daniel Ingstad tidligere i dag. Han spurte etter deg.»
Maiken kunne høre forventningen i stemmen hennes og lot være å svare.
«Jeg sa til ham at du ville bli svært glad om han ville komme hit på formiddagskaffe en dag denne uka,» fortsatte moren i en uskyldig tone.
Maiken våknet fra dvalen. «Nei, alvorlig talt ...» protesterte hun, men moren avbrøt henne.
«Der kommer Emil og Sverre tilbake. Og for en fart. Kanskje det er kommet brev med dampbåten?»
Maiken så ut av det lille vinduet. Faren og Sverre kom gående med hurtige skritt mot huset. Maiken ble slått av hvor like faren og den seksten år gamle lillebroren hennes var. Begge hadde rødt, strittende hår som ga dem et ungt, gutteaktig utseende, og begge var milde og rolige i væremåten.
Døren ble revet opp, og begge kom inn.
«Vi var nede på kaia hos Peder og solgte litt av fisken vi fikk i dag tidlig, og det kom brev til oss med båten,» opplyste Sverre.
«Fra Agnes,» la faren ivrig til.
Moren slapp strikketøyet og nærmest spratt opp fra stolen. «Gudskjelov, endelig skriver hun. Jeg lager litt kaffe, så kan vi lese det sammen, alle fire.»
Maiken gledet seg til å høre hva Agnes hadde å berette om livet som anleggskokke. Til tross for morens advarsler og alle skrekkhistoriene man kunne lese i avisen om slåsskamper og arrestasjoner i Rombaksbotn, hadde Maiken innerst inne også lyst til å reise dit for å få seg arbeid. Hun følte en skrekkblandet fryd ved tanken på å arbeide og bo sammen med rallarer, oppe i fjellene ved svenskegrensen, der jernbanelinjen skulle bygges.
Først den dagen da Agnes var reist av gårde med dampbåten, hadde Maiken skjønt at det faktisk fantes flere muligheter. Hun kunne søke seg arbeid nesten hvor som helst. Hun kunne flytte til et nytt sted og bli kjent med nye mennesker. Klare seg helt selv. Tanken var besnærende, og Maiken hadde ikke klart å legge den vekk. Tenk om hun også kunne få seg arbeid på anlegget!
Likevel visste hun at det ikke var sannsynlig at hun fikk lov til å reise dit. Moren hadde allerede lagt klare fremtidsplaner for Maiken, og de var ikke forenlige med et liv på jernbaneanlegget.
«Hvem skal lese?» Faren holdt brevet opp.
«Du,» svarte Maiken og nikket mot faren. Alle sammen satte seg rundt det lille bordet, med hver sin kaffekopp.
Faren åpnet brevet og trakk ut to papirark. Han kremtet og begynte å lese.

Kjære mor, far, Maiken og Sverre,
Først og fremst, beklager at dere måtte vente så lenge på brev fra meg. Jeg kan tenke meg at dere har vært bekymret. Jeg kom vel frem til Rombaksbotn, og fant straks arbeid. På dampbåtkaia møtte jeg en herre ved navn Gustav Jensen. Han er ingeniør her på anlegget, og han tilbød meg post som tjenestepike i huset hans. Ingeniørboligen er ikke så stor, men den ble bygget for bare ett år siden.

«Hva? Arbeider hun ikke som anleggskokke?» Maiken kjente på en følelse som minnet om skuffelse. Hun hadde gledet seg til å høre hvordan det var å bo i brakke sammen med rallarene. Å være tjenestepike for en ingeniør var jo nesten det samme som å være tjenestepike i prestegården.
Moren så mektig imponert ut over det Emil leste høyt fra brevet. «Det var ikke verst å få seg post i ingeniørboligen. Også første dagen.»
Faren sa ingenting, leste bare videre.

«Jeg trives svært godt her, og har blitt godt kjent med Gustav. Han er en kjekk og snill mann, og har en høy og betrodd stilling her på anlegget. Vi er sammen om kveldene, når han er ferdig på arbeidet, og da prater vi om alt mulig. Dette bringer meg til den store nyheten jeg vil dele med dere. I går kveld ga Gustav meg en sølvring og spurte om vi skulle forlove oss.»

Til toppen

Bøker i serien