Under overflaten (Heftet)

Serie: Brenninger 15

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2022
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Brenninger
Serienummer: 15
ISBN/EAN: 9788202735463
Kategori: Romanserier
Omtale Under overflaten

Eir venter bare på at Olve skal vende hjem fra vinterfisket. Severin kan slå til igjen, når som helst. I mellomtiden plasserer hun Besten på et trygt sted, og tar barna med seg opp til Torredalen ...

Eir hørte hvordan Dagny stønnet og kavet, men hun hadde kun blikk for Aksel. Om bare én av dem klarte å få tak i ham. De måtte! Gutten så mer og mer forkommen ut, og nå var Eir virkelig redd for at han skulle forsvinne under isen.

«Se på meg, Aksel!» ropte hun og kom seg enda en armlengde ut.

Til toppen

Flere bøker av Karen Støylen:

Utdrag

«Severin kom opp på Haugen i går kveld,» sa Eir med lav og bevende stemme.

«Hva? Gjorde han deg noe?»

«Han forsøkte, og han ville ha gjort det, om det ikke var for at doktor Lund kom som en reddende engel og banket på akkurat da. Disa, jeg er så redd. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre annet enn å komme meg bort derfra. Han sa … han sa at han ville komme tilbake i kveld. Så jeg tok med meg ungene og dro. Besten er hos Dordi. Jeg bare dro. Flyktet.»

«Det gjorde du helt rett i. Hvem vet hva den djevelske mannen kan finne på.»

«Men hva skal jeg gjøre?» sa Eir med hendene foran ansiktet. «Så lenge Olve ikke er her, tør jeg ikke å dra tilbake heller. Han har fordrevet meg fra mitt eget hjem!»

Disa satte kvernen fra seg på bordet med et smell. Så plasserte hun hendene i siden og hadde et sinne i øynene som slo gnister. «Den mannen har forvoldt så mye skade, så mye sorg og fortvilelse. Nå får det være nok! Vi må finne en måte å stanse ham på. Han skal ikke få ture frem slik lenger.»

«Men hvordan?» snufset Eir. Hun følte seg bedre nå som hun var under Disas varme vinger, og hun trodde virkelig på at venninnen kunne sette Severin ut av spill.

«Det skal vi finne ut sammen. Og du og ungene blir her hos oss så lenge det trengs. Lange-Knut er mest ute og arbeider, og det er bare godt å ha noen andre å prate med. Vi har kanskje ikke så romslig hus, men hjerterom, det har vi.»

Eir kikket opp idet Disa helte kaffepulveret i kjelen. «Men Olve og de andre kan jo bli borte i en måned til, og så lenge kan jeg ikke bli. Signy skal ta fjøset, men hva med Besten?»

«Du får bli her, uansett hvor lang tid det tar før han er tilbake. Om da ikke Severin reiser først. Man kan jo håpe,» sa Disa og kastet et blikk bort på veggen, hvor det hang en hagle. Hun myste mot våpenet. Eir fulgte blikket hennes. De ble stående en lang stund uten å si noe, de bare så på våpenet.

«Lange-Knut låner nok bort børsa si til deg, Eir. Ja, han vet jo hvordan du reddet Linda fra bjørnen der oppe på setra,» sa Disa til slutt.

«Hva? Men ... Jeg kunne aldri …»

«Ikke engang mot Severin?» sa Disa med hevede øyenbryn.

Eir ristet på hodet, men da grep Disa armen hennes og så alvorlig på henne. «Men om det var nødverge? Barna kan bli her i kveld.»

«Nei, det går ikke. Jeg ville aldri ha fått meg til å gjøre det. Noe sier meg at Severin ikke ville ha blitt det minste redd om jeg pekte haglen mot ham. Og om jeg trakk av ... hvem ville ha trodd meg om jeg sa at det var i nødverge? Vi så jo hvordan det gikk med deg oppe ved Trollhelleren. Skal vi få det samme en gang til?»

Disa sukket og trakk kaffekannen av ovnen og skjenket til dem begge . Det var som om hun mildnet litt. «Nei, du har nok rett, Eir. Beklager, jeg vet ikke hva jeg tenkte. Hva herr Nome ville finne på å gjøre om du tok livet av hans eneste sønn, det tør jeg ikke tenke på engang. Det var da søren at jeg ikke fikk tatt ham skikkelig den gangen ved Trollhelleren, så kunne jeg tatt støyten for oss begge, hva?»

«Uff, Disa, slik må du ikke snakke!»

«Hvorfor ikke? Han er en pest og en plage. Han hadde fortjent et lite vådeskudd, i det minste.»

Disa lo en mørk latter og helte i en fløteskvett.

«Se, prøv dette, du. Det var Dagny som viste meg det.»

Eir tittet ned i koppen, hvordan fløten gjorde den beksvarte kaffen brunaktig, og hun smilte til venninnen før hun smakte. Kaffen var mild og søtlig, og kjentes tykk i munnen.

«Nå, hva synes du?»

Eir rynket på nesen og smilte. «Det var ... noe annet!»

Disa lo og kikket ut av vinduet. «Når vi taler om Dagny – er det ikke hun som kommer springende der borte ved oset i voldsom fart?»

Eir reiste seg og så etter, og jo, der kom Dagny, løpende over jordet med veivende armer, på vei ned til elveutløpet. Først nå fikk hun og Disa øye på barna som lekte der ute på isen. Det var et stykke unna, men det måtte da være Aksel, Henriette og vesle Malene.

«Har det vært så kaldt her oppe at det er trygt å gå utpå ved elveoset?» spurte Eir engstelig, men måten Dagny løp på viste henne at det var det absolutt ikke.

«Uff, det ser ikke bra ut,» sa Disa og slo hånden for munnen.

«De må se å komme seg på land!»

Hun hadde ikke før sagt det, da de så at noe skjedde. Det var som om et av barna bare ble borte i løse luften, og de forsto at isen hadde bristet under dem. Nå kunne de også høre Dagnys fortvilte rop.

«Herre min gud!» ropte Eir og styrtet mot døren. «Vi må hjelpe dem!»

«Løp, du, så tar jeg meg av barna og kommer etter,» sa Disa hektisk.

Til toppen

Bøker i serien