Under snøen (Heftet)

Serie: Syvende sans 4

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Syvende sans
Serienummer: 4
ISBN/EAN: 9788202435547
Kategori: Romanserier
Omtale Under snøen
Betty drar til Sverige med Leonard for å finne ut mer om fortiden og hva som skjedde med Eva. Hun nyter å være nær ham, men klarer ikke å få hans vakre Lena ut av tankene. Så avslører han noe som endrer alt.

I neste øyeblikk skjedde det hun så inderlig ønsket. Han la en arm rundt skulderen hennes og trakk henne til seg. Ansiktene deres nærmet seg hverandres. Den andre armen hans kom, hånden la seg på kinnet hennes og varmet huden hennes. Så møttes leppene deres i et intenst kyss.

UTDRAG FRA BOKEN:
Villaen til Mona og Trond lå aller øverst, med utsikt ned mot sentrum av Skogland. Det var ikke spart på belysningen, både deler av den store hagen og den steinlagte innkjørselen lå badet i gult. Blikket hennes gikk til den doble garasjen, og hun stivnet, for der stod den. Ikke slik hun husket den, et vrak med knuste vindusruter, grimet og slitt lakk og skjolder av veistøv på dørsidene, men flunkende og ny. Det skinte i den mørkerøde lakken, og det hersket ingen som helst tvil om at bilen av merket Nissan 300zx hadde gjenoppstått.
           «Kan du skjønne hva han skal med den?» Mona stod plutselig foran henne. Hun smilte og nikket oppgitt mot bilen. «Av nostalgiske årsaker har Trond hentet et vrak han en gang eide tilbake fra huggeritomta og brukt en hel liten formue på å få den satt i stand.»
           «Bilen har jo blitt fin,» sa Betty. Hun håpet at Mona ikke skjønte hvor overrasket hun var. Hun måtte passe seg slik at hun ikke forsnakket seg og avslørte at hun hadde sett den før. Så husket hun at det ikke var nødvendig. «Trond fortalte meg om denne bilen da jeg intervjuet ham for en tid tilbake. Han sa at han og rådmannen oppdaget den da de inspiserte området.»
           «Huff, ja,» beklaget Mona. «Vi har to biler fra før av, og jeg skulle tro det var nok. Velkommen, forresten. Det er som alltid fint å se deg.»
            «Takk, det samme,» sa Betty.
           Inngangsdøren ble åpnet, og Marie dukket opp med et glass vin i hånden.
           «Nå får dere bli ferdige med å beundre veteranbilen. Jeg holder på sulte i hjel.»
            «Vi kommer.» 
           Mona tok armen hennes vennskapelig, og de gikk opp den brede steintrappen som ledet dem frem til en solid eikedør. Det var første gang Betty var i huset til Mona og Trond, og hun ble imponert over hvor stort det var. Det overgikk det hun måtte ha hatt av forventninger. Gangen, eller hallen, som Mona kalte den, var på størrelse med stuen hjemme i Blåklokkeveien. En vindeltrapp førte opp til annen etasje, og Betty var ganske sikker på at det var flust av gjesterom og sikkert også et velutstyrt badeværelse der oppe. Betty var ikke vant til luksus. Hun visste ikke engang om hun ønsket seg det.
           I første etasje lå stuene etter hverandre, en for hvert behov og atskilt med skyvedører. Samtlige var malt i bleke nyanser av hvitt som fikk både møblene og bildene på veggene til å harmonere. Mona opplyste at de pusset opp i fjor sommer, og at hun hadde dekket på i spisestuen. Betty kjente at hun også var sulten. Hun hadde spist minimalt til middag fordi Marie hadde sagt at Mona ville diske opp med et stort måltid. Hun hadde også fått beskjed om at de skulle drikke hvitvin. Betty hadde store forhåpninger om at det betydde at de skulle spise reker. Hun fikk nesten vann i munnen bare av å tenke på reker. Deilige lyserøde reker med loff, majones og sitron. Nam. Det skulle bli godt. Hun fant frem den ene av flaskene som hun hadde kjøpt på Systembolaget i Charlottenberg og rakte den til Mona.
           «Men kjære deg!» utbrøt Mona. «Det var da ikke nødvendig. Vi har en stor og velholdt vinkjeller.»
            «Du gjør Betty forlegen med alt skrytet ditt,» sa Marie.
            Mona var rask med å unnskylde seg.
           «Da beklager jeg,» sa hun. «Det var ikke meningen. Takk for vinen. Den skal vi hygge oss med.»
           «Jeg blir ikke forlegen,» forsikret Betty. «Du får heller vise meg den flotte vinkjelleren ved en anledning.»
           «Det skal jeg virkelig.» Mona smilte og la anerkjennende til: «Den genseren kler deg virkelig.»
            Betty takket.
            «Jeg liker den svært godt.»
            «Og det er akkurat dine farger. Genseren er simpelthen deg.» 
           «Nå må dere komme.» Marie stod og trippet foran døren inn til spisestuen. «Skynd deg,» sa hun til kusinen. «Jeg er så spent på hva du har laget til oss.»
            Mona lo og åpnet døren.
            «Stig på!»
           «Herlig!» ropte Marie da hun fant ut hva som stod på menyen. «Som jeg gleder meg.»
           Betty gapte da hun så alle glassene og krukkene. Hun var ikke vanskelig i matveien, faktisk spiste hun det meste, til og med lutefisk, bare ikke sild. Bare tanken på sild gjorde henne blek og fikk magen til å vri seg av uvilje. Nå rumlet den samme magen fordi den var sulten. Betty var målløs da hun tok innover seg at det var nettopp sild som ble servert. Sild i alle varianter: tomatsild, paprikasild, karrisild, sherrysild, glassmestersild, banansild og dill- og timiansild. Tankene hennes gikk til sildekalasene hos farens familie i Strømstad, og hun sukket lydløst samtidig som hun presset frem et tappert smil og mumlet en løgnaktig frase om at dette var imponerende.
           «Jeg stod på kjøkkenet i hele går kveld,» fortalte Mona stolt. «Jeg håper det vil smake.»
            «Vi bør drikke øl til sild,» mente Marie.
            Mona fulgte straks oppfordringen og hentet tre flasker øl. 
           «Ta plass,» oppfordret hun. «Og vær ikke beskjedne, sild er ikke bare godt, men også svært sunt.»
            Betty funderte på hvordan hun skulle klare å innta måltidet, uten å få sild i munnen.

Til toppen

Bøker i serien