Ung kjærlighet (Heftet)

Serie: Alvestad 30

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2015
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Alvestad
Serienummer: 30
ISBN/EAN: 9788202471088
Kategori: Romanserier
Omtale Ung kjærlighet

Kolgrim Kneika stirret på ham med et blikk som sendte gysninger gjennom Bjørn Anders. Men han ble stående rakrygget, ville ikke vise frykt der han sto foran Maria som et beskyttende skjold.
– Tror odelsgutten at han har myndighet over meg? sa Kneika hånlig og sendte av sted en spyttklyse som landet foran føttene til Bjørn Anders.

Til toppen

Andre utgaver

Ung kjærlighet
Bokmål Ebok 2015

Flere bøker av Elin Brend Johansen:

Utdrag

De trådte ut på perrongen, og Victoria kikket bort på moren igjen.
– Savnet du aldri Christiania da du flyttet ut hit? Byen er så annerledes enn Fet.
 – I begynnelsen savnet jeg den nok litt, men det var helst menneskene jeg savnet. Larmen fra hestevogner, skitt og vonde lukter var jeg glad for å komme bort fra. Jeg var fem år da vi flyttet til byen, vet du. Louise lengtet mer tilbake enn det jeg gjorde.
 – Ja, tante Louise passer godt inn i Christiania, smilte Victoria, mens blikket gled over de fremmøtte. Hvor var faren? Skulle han ikke komme og hente dem? Hun så ikke Olav eller Henrik heller. Hadde det skjedd noe hjemme på gården, siden de var forsinket?
 – De kommer nok snart, sa moren, som forsto hva hun tenkte.
 Victoria satte fra seg vesken på bakken. Det ble tungt å stå og holde på den. Da toget dampet ut fra stasjonen, snudde hun seg mot elven hvor mengder av tømmer ble fløtet nedover.
 – Sigmund taler om at han vil reise ut i verden, sa hun. – Jeg synes det er modig. Tenk å reise til et fremmed land hvor man ikke kjenner noen. Har du vært utenfor Norge, mor?
 – Nei, jeg har aldri hatt behov for det, og så har vi nok å gjøre her på gården. Da blir det ikke tid til slikt.
 – Lavrans er vel i København nå. Det er sikkert bra for ham, sa Victoria. – Jeg hører at han skal bli prest.
 – Sigrid har berettet så for meg, og han gjør det visst godt også. Han får gode karakterer og skikker seg bra.
 Victoria lot blikket hvile på elven.
– Jeg har også lyst til å gjøre noe annerledes, sa hun ettertenksomt. – Jeg kan ikke bli boende på Alvestad for alltid, og jeg vil ikke være avhengig av en mann. Jeg vil greie meg selv.
 – Du kommer nok til å finne en staselig ung mann en dag, sa moren mildt. – Du må ikke la det som skjedde med Fritz Tangen ødelegge fremtiden din.
 – Men det er ikke bare han, sa Victoria og snudde seg mot moren. – Alle menn er like løgnaktige og sleipe. Jeg kan ikke stole på noen av dem. De later som de bryr seg, mens det eneste de er ute etter, er å komme under skjørtene mine. Jeg er så lei av det.
 – Har det hendt noe mer mens du var i Christiania? Moren så bekymret på henne. – I så fall håper jeg du forteller meg det.
 – Nei, ikke noe alvorlig, sa Victoria. Hun ville ikke fortelle moren om Sølve, for hun syntes fortsatt hun hadde vært dum som ble med ham på skogstur. Like dum og naiv som hun hadde vært med Fritz Tangen. Men hun hadde lært. Hun kom ikke til å lite på noen igjen.
 – Det var da enda godt. Du kommer nok til å bli kjær en dag, Victoria. Men det haster ikke, du er ennå ung.
 De hørte lyden av hestesko, og da Victoria snudde seg, hoppet hjertet i brystet hennes av ren glede. Det var faren selv som satt oppe på kuskesetet. Hun glemte reisevesken og sprang mot ham.
– Far! smilte hun.
 Han hoppet ned fra bukken og tok rundt henne, tydelig brydd over det plutselige kjærtegnet, men Victoria lot seg ikke merke med det. Faren hadde aldri strødd om seg med klemmer eller godord, så det var hun vant til.
 – Jeg er så glad for å se deg, smilte hun.
 – Det er godt å ha deg hjemme igjen, Victoria, sa han og smilte mot moren.
Victoria så uforbeholden kjærlighet i øynene hans. Ville en mann noen gang se slik på henne? Klumpen i magen ble med ett merkbar. Hun klatret fort opp i vognen og satte seg til rette, mens hun glattet over kjoleskjørtet. 
– Edvard, sa moren, og strøk ham lett over skulderen.
 – Jeg håper ikke dere har ventet lenge. Det skjedde noe like før jeg skulle dra, sa Edvard.
 – Noe alvorlig? Morens stemme var med ett engstelig, hørte Victoria.
 – La oss snakke om det når vi kommer hjem, sa faren alvorlig mens han hjalp moren opp i vognen.
Victoria så bekymringen i morens ansikt da hun satte seg ved siden av henne.
 – Det er sikkert ikke noe alvorlig, sa Victoria og grep morens hånd. 
– Nei, du har sikkert rett. Moren presset frem et smil og klemte hånden hennes. – Og nå er du tilbake også, så da blir alt som det skal være.

Victoria sugde til seg alle inntrykkene fra stedene de passerte, og da de tok fatt på den siste strekningen opp brattgutua, hadde hun vanskeligheter med å sitte stille. Snart ville hjemmet hennes komme til syne. Det fineste stedet på jord.
 Faren stanset på uttunet. Victoria reiste seg og holdt på å snuble i skjørtet på vei ut av vognen.
– Så, så, sa faren og tok hånden hennes. – Du må ikke skade deg med en gang du kommer hjem.
 – Nei da, far, sa Victoria blidt, før hun fikk øye på en ukjent hest som sto bundet på tunet. – Har vi gjester? Hun så forundret på faren.
 – Er ikke det hesten til lensmannen? istemte moren. – Nå må du berette hva som har hendt, Edvard.
 – Vi venter til vi kommer inn, sa Edvard. – Det er ikke noe det høver seg å prate om ute.
 Victoria så på faren. Hun visste at det var umulig å si ham imot når han var på det viset. Da var det best å gjøre som han sa, selv om hun hadde mest lyst til å riste i ham og tvinge ham til å svare. At moren hadde det på samme viset, var tydelig, for blikket hun sendte faren lynte. Victoria løftet opp kjoleskjørtet og gikk med lange skritt mot hovedhuset.

 

Til toppen

Bøker i serien