Ung lidenskap (Heftet)

Serie: Flammedans 71

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2015
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Flammedans
Serienummer: 71
ISBN/EAN: 9788202479572
Kategori: Romanserier
Omtale Ung lidenskap

I herskapsboligen skjer underlige ting, og Linnea bestemmer seg for å dra til England for å finne ut mer om ektemannens forretninger.

Oda passer gården mens Anna, Atle og Holger er på reise. En dag banker en fremmed politibetjent på døren, og Oda slipper ham inn. Ivar har kastet sine øyne på Oda og blir sjalu.

Egil var flott, og Oda likte væremåten hans. Egentlig var han hyggeligere enn Ivar Lia, tenkte hun og smilte.
– Jeg er kommet for å ta farvel, sa han.
Hun falt litt sammen. – Jeg trodde at du likte deg på Tønset.
– Jeg fikk beskjed fra min overordnede om at jeg skal overflyttes.
Oda nikket. – Jeg forstår.
– Jeg er sikker på at Ivar Lia har noe med det å gjøre, fortsatte han.
– Hva? Hun så overrasket på ham.
– Du bør ikke undervurdere ham, kom det hardt fra Egil. – Han liker deg og vil ikke ha konkurranse.

Til toppen

Andre utgaver

Ung lidenskap
Bokmål Ebok 2017
Ung lidenskap
Bokmål Nedlastbar lydbok 2017

Flere bøker av Jane Mysen:

Utdrag

Fiske var noe han kunne, men Martin følte seg likevel klønete sammen med de to guttene. De hadde ikke sagt stort, og når de snakket, var det mest med hverandre. Han følte seg utenfor, og hvis det ikke hadde virket rart, ville han ha gått hjem igjen.        
            Nå satte han nok en mark på kroken, tok stangen og kastet langt. Kalvsjøvannet var ikke stort, men det var mye fisk der, hadde han forstått. Han satte seg på bakken med fiskestangen mellom beina og stirret på duppen, som om han på den måten kunne lokke fisken til seg.  
            Martin lente seg mot en stein og lot tankene fare til Tønset. Han hadde ikke sagt noe om det til Hedda og faren, men han savnet Levine, Bjarne og de andre. Særlig savnet han tante Anna. Hun hadde alltid vært så snill mot ham, og en gang han overhørte en samtale mellom henne og Levine, hadde han skjønt at Anna var like skuffet over faren som han selv. 
            Han var liten da faren dro og husket ikke nøyaktig hvordan det var, men etter hvert gjorde det mer og mer vondt i magen. Verst var det når de andre på skolen ertet ham med at faren hans var en feiging. Alle tatere var det, hadde noen ropt etter ham. 
            To ganger hadde Martin havnet i slåsskamp på grunn av det. For selv om han mislikte at faren stakk, fikk de ikke snakke stygt om ham. 
            Nå var det nesten så han lengtet tilbake til ertingen også. Han ble forferdet da han merket at tårene stakk i øynene. Det var ikke tid for å gråte. Det var det aldri. 
            En lyd fikk ham til å snu seg. Det var grannesønnen Bjørn. 
            – Får du ikke fisk, sa gutten og holdt en abbor opp foran ham. 
            Martin ristet på hodet. – Den biter bedre om kvelden. Aller mest når det regner. 
            – Pøh, det er ikke sant, sa den lyshårede gutten og satte seg rett ved ham. – Det kommer an på fiskeren. Det sier far. 
            Martin hadde lyst til å ta til motmæle, men klistret blikket til duppen. Han ba en stille bønn om at fisken måtte bite. 
            – Faren min sa at dere er tatere. Er det sant?
            Martin gløttet på den andre gutten. Det var noe ved måten gutten spurte på, som tilsa at han burde nekte, men så husket han på tante Anna. Hun hadde alltid sagt at Martin skulle være stolt av opphavet sitt. 
            – Jeg er bare halvt tater, sa han fort. – Pappa er ekte tater. 
            – Så du er halvgal? 
            Martin så spørrende på ham. – Hva mener du med det?
            Bjørn unnvek blikket hans og stirret utover vannflaten. – Faren min sa at tatere ikke er til å stole på, og at dere snart flytter igjen. Dere har det i blodet, sa han. 
            – Det er ikke sant. Tatere er like forskjellige som andre folk. 
            – Sier du at faren min ljuger?
            Bjørn var sint nå. Det kunne man både se og høre. Og der kom Ragnar også. Han satte seg ganske tett inntil kameraten. De ble større på den måten, syntes Martin, og skulle ønske at han kunne flykte. 
            – Vi har hørt om Hedda Fra Nordskogen, fortsatte Bjørn. – Hun kommer fra Vestre Gran. Hun horet med storbonden på gården hun arbeidet på. Som betaling fikk hun gården dere bor på. Enkelte snakket om at barnet hun bærer ikke er din fars. 
            – Det er heller ikke sant, mumlet Martin og nistirret på duppen. Hvorfor bet ikke fisken? Det ville ha gjort slutt på den ubehagelige samtalen. 
            – Jeg hørte ikke. Hva sa du?
            – Det er ikke sant, gjentok Martin altfor høyt. Han var opprørt over hva Bjørn kunne få seg til å si. – Dette er ondsinnet slarv. Hedda er snill, og det er pappa som er far til barnet.  
            – Hvordan kan du vite det? Var du der da barnet ble laget kanskje?
            Guttenes latter gjallet i ørene, og Martin kjempet plutselig med raseriet. Med en kraftanstrengelse fikk han tøylet det. Hvis han sluttet å si noe, ville de sikkert gi seg. 
            Han ble sittende og stirre hardt fremfor seg mens han været stemningen mellom de to guttene. De hvisket og tisket, og både hans navn og farens ble nevnt.
            – Tatere stjeler og lyver. Iblant tar de barn også. Kanskje er du også røvet. Eller kanskje du ikke er din fars sønn. 
            Det var Ragnar som snakket nå. Stemmen var skadefro, og ordene etset seg inn. 
            En svak uro startet i magen før hele han begynte å skjelve. 
            – Folk liker ikke tatere. 
            Martin var for sint til å høre hvem av dem som sa det. 
            – Enkelte mener at de bør jages ut av landet. 
            Martin reiste seg og begynte å dra inn snøret. 
            – Har du fått fisk?
            Han ristet på hodet. – Jeg må hjem nå. 
            – Det er ikke lenge siden vi kom. 
            – Jeg må hjem, gjentok han og var ikke flau over at stemmen hans skalv. De trodde kanskje at det var av frykt eller at han var lei seg, men det var ikke det som var årsaken.
            Han håpet inderlig at de ga seg med å plage ham. Det var ikke mye som skulle til før det fløt over for ham nå. 
            – Tatere er skittenferdige! kom det fra Bjørn. – De vasker seg ikke og lukter vondt. 
            Nå var det nok. Martin klarte ikke mer. Han slengte fra seg fiskestangen, og med et brøl kastet han seg over den nærmeste gutten. 
            Bjørn ble liggende under ham. Han så overrasket og redd ut. – Gi deg! ropte han. – Er du gått fra vettet?
            Martin ble enda mer tirret av ropene. – Det er dere som har mistet vettet! skrek han tilbake og plantet en knyttneve i guttens ansikt. 
            Bjørn gråt og forsøkte å holde ham unna. – Du må da tåle en spøk. Vi bare spøkte. 
            Martin sanset så vidt at Ragnar kastet seg over ham bakfra, der han nok en gang hevet knyttneven. 
            Da han traff Bjørns nese, begynte blodet å renne. Gutten skrek som om han forsøkte å ta livet av ham. – Slipp meg, din galning! Slipp meg!
            Brått la en hånd seg om Martins skulder, og han ble slengt til side og landet på ryggen. 
            Først trodde han at det var Ragnar, men så stirret han rett inn i grannens fordreide ansikt. 
            – Hva er det du holder på med, gutt? Har du tenkt å ta livet av ham?

Til toppen

Bøker i serien