Etter formiddagsmat fikk Hildegard beskjed om å gå til overlegens kontor. Hun banket på og steg inn. Herr Sandervik ba henne ta plass i besøksstolen ved det vakre mahogniskrivebordet. Foran ham lå en bunke pasientjournaler, disse skinninnbundne protokollene der den enkeltes sykdomshistorie og de pårørendes versjoner ble ført. Journalene ble jevnlig oppdatert med status presens, nuets tilstand. Etter klassifiseringen var det stort sett assistentlegen som journalførte på ettermiddagsvisitten, så at Hildegard nå var innkalt til overlegen, gjorde at hjertet banket ekstra hardt.
 – Nå, hvordan har vi det i dag?
Den vennlige, mørke stemmen smøg seg rundt henne, men hun lot seg ikke lure. Om han så spurte henne hundre ganger, så skulle hun ikke klage. Hun var nemlig en dannet kvinne, og hun skulle få ham til å innse hvilket feilgrep det var at hun i det hele tatt var der.
 – Vi har det bra, svarte hun derfor fattet.
 – Vi?
 – Jeg.
 – Men De sa vi? Føler De ofte at De er flere enn Dem, frøken Hildegard?
 – Nei, jeg svarte kun på doktorens spørsmål, og det var De som sa det på den måten, herr Sandervik.
 – De er observant.
 – Det er slik jeg får dagene til å gå.
 Han bladde i journalen. Pannen hans rynket seg. – Ifølge en av pleierne så lider De av kjedsommelighet.
 Hun svelget. Forbannet være uglen med nøkkelknippet som hadde rukket å sladre.
 – Da er det kanskje på tide å sette i gang med behandlinger.
 – Mot hva da?
 – Mot det De lider av. Han så oppgitt på henne, som om det undret ham at hun ennå ikke hadde innsett at hun led av det han hadde fått for seg; melankolia.
 – De er muligens kjent med at behandlingene er delt i to; de behagelige og de ubehagelige.
 Hun vred seg urolig på stolen. Det siste hørtes ikke ut som noe hun ville ønske.
 – Vi arbeider etter flere teorier om helbredelse. Reils metode er en av dem.
 Hildegard slikket seg om munnen. Ganen føltes knusktørr. Om hun bare kunne fått en slurk vann. – Og hva går den ut på? nærmest hvisket hun.
 – At smertelige innvirkninger på legemet helbredere hjernens svakhet. Han skakket litt på hodet og målte henne med blikket. Det undret henne hva han så etter. Redsel?
 – Og hvilke smertelige innvirkninger er det snakk om?
 – Det kan jeg dessverre ikke røpe. Overraskelsesmomentet er et ledd i behandlingen. Han senket hodet slik at han tittet opp på henne med et skrått blikk, men hun lot seg ikke vippe av pinnen. Hun bet tennene sammen. Hun kom ikke til å rope, protestere eller lage noen scene fordi hun skulle behandles. Bare de slapp henne ut etterpå, kunne hun tåle hva det skulle være.
 – I dag? Hun så rett på ham og ante en viss form for forfjamselse hos ham.
 – Nei.
 Hun kunne svart at det var synd, men tok seg i det. Hun vant antagelig ingenting på å være nesevis. Igjen bladde han i journalen, så skrev han noe og lukket den.
 – De kan gå til Deres værelse, avsluttet han og viftet med hånden som tegn på at hun skulle gå.
Overlegen hadde løyet, men det var vel en del av behandlingen. Overraskelsesmomentet. Hun hadde knapt kommet til værelset sitt før to pleiere dukket opp og ba henne følge dem.
– De skal til behandling, sa den ene og gløttet fort på den andre før de grep tak i henne på hver sin side og trakk henne med. De førte henne gjennom en fremmed korridor. Vent her, sa de og etterlot henne alene i et trangt værelse. Var det dette som var behandlingen? Å være alene og innelåst? Hadde de tatt det så ille opp at hun klagde på kurvflettingen? Det var ingen stol der, ingen benk å sitte på. Hun sank derfor ned ved veggen og stirret stivt fremfor seg. Hvor lenge hun satt slik, ante hun ikke. Kanskje hadde det gått en time da døren åpnet seg og en skikkelse steg inn. Med store øyne så Hildegard på den fremmede. Aldri hadde hun sett maken, men hun hadde hørt om det som sto fremfor henne; den sorte horde, de som misjonæren Fritzner i Zululand forsøkte å omvende. Nå befant horden seg på Gaustad, endog i samme værelset som henne. Det gikk rundt i hodet hennes. Kanskje hun så syner? Hun tok seg til pannen og husket ikke mer før hun våknet avkledd og ble senket i bad.  Vannet var behagelig temperert, og hun lukket øynene. For hennes indre så hun den mørkhudede. Det som hadde skremt henne mest, var det hvite i de spørrende øynene!
– Ligg i ro, bjeffet en pleier og skjøv Hildegards arm ned i vannet før de skrudde fast et lokk oppå karet slik at kun hodet hennes stakk opp.
Så gikk de og lot henne ligge alene. Snart rant svetten fra pannen. Det sved i øynene av det salte som rant fra hårfestet, men armene var under vann, og hun fikk ikke tørket det vekk. En pleier kom inn og helte kjølig vann over håret henne. Det var befriende godt, men etter noen minutter var hun igjen kokende varm. – Jeg må tenke på noe annet, mumlet hun og lo tankene gli til Hundorp. For sitt indre gikk hun fra rom til rom på gården, og da hun var ferdig inne, gikk hun ut, over tunet, hun gikk til fjøset og så til dyra, hun gikk til hønsehuset og plukket egg, hun plukket bønnebelger i grønnsakhagen, og hun klappet katten. Å, hvor hun savnet den myke pelsen og de malende lydene.
 Det kven fra døren. Igjen kom det befriende kalde vannet. Hun fikk litt å drikke også. Med en klut tørket pleieren bort det salte som sved.
 – Takk, mumlet Hildegard.
 Hun døste seg gjennom den neste timen.
 – Er jeg snart ferdig? spurte hun pleieren da hun på nytt dukket opp, men kvinnen ristet på hodet, og Hildegard så forundret på henne. – Hvor lenge skal jeg ligge her?
 – Det bestemmer legen.
 – Hva er vanlig, da?
 – Jeg får ikke lov til å snakke med Dem om det, hvisket kvinnen.
 – Men De kan vel si meg hva som er vanlig?
 – For de fleste holder det med rundt åtte timer.
 – Åtte timer? Hildegard så forferdet på kvinnen.
 – Ja, men vi har også hatt dem som har ligget her i opptil et halvt år.
 Hildegard fikk ikke frem et ord. Et halvt år i bad? Hun begynte allerede å få nok. Hun slo neven i lokket, men det rikket seg ikke så mye som en tomme.

Til toppen