Urolige dager (Heftet)

Serie: Sønnavind 92

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2018
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Originaltittel: Urolige dager
Serie: Sønnavind
Serienummer: 92
ISBN/EAN: 9788202574734
Kategori: Romanserier
Omtale Urolige dager

Henrik og Julie krangler oftere og oftere. Julie blir lett rasende og flykter ut rett som det er, og Henrik begynner å fundere på hvor lenge han og barna kan holde ut.

Elise bekymrer seg for flere i familien og føler ofte at problemene vokser henne over hodet. Hun prøver å si til seg selv at det meste går bra til slutt, men det er ikke alltid så lett …

Elise slo armene om henne. «Så, så, Elvira. Nå er hun i gode hender, og det går nok bra, skal du se. Jeg skal be for henne.»

«Jeg er så redd,» hikstet Elvira. «Hun er mitt eneste barn, jeg overlever ikke å miste henne.»

Til toppen

Andre utgaver

Urolige dager
Bokmål Ebok 2018

Flere bøker av Frid Ingulstad:

Utdrag

Elise kikket seg rundt i den fremmede stuen i håp om å oppdage en klokke, men det var ingen der. Ikke hadde hun armbåndsuret sitt på seg heller, alt var kommet så brått på.

Hun kjente hvordan angsten steg. Til å begynne med hadde hun prøvd å ta det rolig, Ansgar kunne ikke mene dette på alvor. Før eller siden ville Johan begynne å lete etter henne, spørre naboene, ringe rundt til familien. Kanskje Hugo ville gjette seg til sannheten?

Håpet forsvant like fort som det var kommet. Hugo ville neppe tro at hun befant seg i Ansgar Mathiesens leilighet. Innestengt. Uten mulighet til å telefonere eller tilkalle andres oppmerksomhet. Hadde det ikke vært fordi det begynte å føles faretruende, ville hun ha ledd av hele situasjonen. Voksne, normale mennesker oppførte seg ikke slik. Han måtte være syk. Det som skjedde da Hugo ble unnfanget, kunne tyde på at han allerede da var i ubalanse.

Hun frøs. Kom han ikke inn fra kjøkkenet snart? Han skulle bare lage litt mat, hadde han sagt, men nå hadde han vært borte i en evighet. Hun bøyde seg og forsøkte enda en gang å løsne på knutene ved anklene, men med hender som var bundet sammen var det nytteløst. Hvorfor hadde hun ikke slått ham i hodet med noe hardt da han dyttet henne over ende og begynt å binde bena hennes? Hun kunne ha nådd lysestaken som sto på salongbordet, den var sikkert tung nok. Nå som han hadde klart å binde hendene også, var hun fullstendig hjelpeløs.

Hadde hun klart å slå ham så hardt i hodet at han slapp henne? Hun kunne ha drept ham. Tatt livet av et annet menneske ...

Hun hadde ikke trodd at han ville la henne være bundet så lenge. En kort stund hadde hun fryktet at han ville forsøke å voldta henne igjen, men etter hvert var hun kommet til at det ikke var der det lå. Det var noe i hodet hans. Noe skummelt, som handlet om makt. Noe som ble mer og mer skremmende for hvert minutt som gikk.

Han måtte da forstå at hun ville bli etterlyst og funnet til slutt? Var han likegyldig med hva som da kunne hende ham?

Det ene spørsmålet etter det andre fòr gjennom hodet hennes. Ønsket han å hevne seg på henne fordi hun ikke hadde latt ham få Hugo? Hun kjente redselen risle kaldt nedover ryggen. Hun kunne skrike, men det var ingen som hørte henne, hadde Ansgar sagt. Naboleiligheten sto tom for øyeblikket, og både de som bodde over og under ham var gamle mennesker med dårlig hørsel. De ville aldri blande seg bort i andres problemer, hadde han påstått.

Hadde hun enda lagt igjen en lapp til Johan, men hun var blitt så oppskaket da Ansgar ringte og sa at Hugo var sammen med ham. De ville gjerne ha en samtale med henne, den var svært viktig, hadde Ansgar sagt.

Hugo hadde slett ikke vært der, det var en sjofel løgn. Ansgar hadde også sagt at de håpet hun kunne komme så fort som mulig, for Hugo måtte i et menighetsmøte etterpå.

Hvorfor hadde ingen bjeller ringt i ørene hennes? Hvordan kunne hun være så dum å tro ham? Nå i ettertid innså hun hvor lite troverdig alt sammen hadde vært. Hvis Hugo virkelig hadde vært hos Ansgar, hadde det vært mer naturlig at det var han som ringte til henne og forklarte hvorfor de ville ha henne til å komme.

Hun hørte skritt i gangen og forsøkte å se rolig og uredd ut. Hvis hun avslørte hvor skremt hun var, kunne han bli enda farligere. Hun kjente ham ikke, visste ikke hvordan han var som menneske og hvordan han vanligvis oppførte seg sammen med andre. Det måtte ha klikket for ham. Hvis han hadde gjort slikt som dette tidligere og mot andre, ville hun ha hørt det. Ryktene fløy fort. Dessuten ville hun ha lest om det i avisen.

Døren gikk opp, og han kom inn med et brett med rykende varm mat på en tallerken. Var maten til henne? Hun kjente et sug i magen, hadde ikke spist siden frokost.

Han satte brettet fra seg på bordet rett foran henne. Ville han løse opp knutene og la henne spise selv, eller hadde han tenkt å mate henne?

«Så sørgelig for deg at mannen din ikke savner deg,» sa han plutselig.

«Hvordan vet du det?»

«Jeg så Teodor fra kjøkkenvinduet og hastet ned for å slå av en prat med ham. Han fortalte at Johan skulle komme til ham til kaffe, fordi Olaug ikke var hjemme. ‘Så skal vi hygge oss uten slitsomme kjerringer i huset,’ hadde Johan sagt, og Teodor lo.»

«Det har Johan sagt bare for å være morsom,» sa Elise. «Han mener det ikke.»

Ansgar så granskende på henne. «Er du sikker? Visste du at han hadde en venninne i verkstedet sitt? En tiltrekkende kvinne ved navn Eva?»

«Ja, det vet jeg godt. De arbeidet sammen.»

«Var det arbeidet du sa?» Han flirte ondskapsfullt mens han begynte å skjære opp karbonadekaken på tallerkenen. Elise visste at hun ikke ville klare å stå imot fristelsen til å spise, selv om hun helst ville bite tennene sammen og vise ham hva hun mente om oppførselen hans. Men til hennes overraskelse puttet han biten i sin egen munn.

Hun forsto. Han skulle utsette henne for enda mer ubehag ved å la henne se og lukte den gode maten uten å gi henne noe. Han skulle til og med spise den rett for nesen på henne. Hvorfor var han så ondskapsfull? Hva galt hadde hun gjort ham?

Hun kjempet for å døyve redselen og late som om hun var rolig. «Hvorfor gjør du dette, Ansgar? Du må vite at du bare ødelegger for deg selv. Det er bare et tidsspørsmål før de finner meg, og å binde folk og sperre dem inne, er ulovlig.»

Han lo lavt. «Tror du det skremmer meg?»

Hun kjente frykten stige. «Men hva vil du meg egentlig? Hva ønsker du å oppnå?»

«Det vil du oppdage etter hvert.»

Elise ble enda reddere. Hun våget ikke å stille flere spørsmål, og en lang stund var det taust mellom dem.

Til toppen

Bøker i serien