De gikk og gikk. Gjertrud visste at hun nesten ikke hadde flere krefter igjen. Snart var det slutt, og når Lars måtte velge mellom de to kvinnene, så ville han ikke velge henne. Og det støttet hun ham fullt ut i. Hun hadde hatt sin tid på jorden.

Hun falt sammen i en snøskavl, gispet, og ble liggende.

– Men sitter du der, Gjertrud? ropte Lars. – Kom deg opp igjen! Han var borte hos henne. Han tente lyset igjen, men det var ikke mye kraft igjen i batteriet. – Du har vel ikke forstuet noe?

– Slipp meg på timen! ropte Gjertrud. – Jeg er bare ei gammel kjerring. Jeg har levd livet mitt, og jeg vet hvor jeg skal, med Herrens milde nåde. Bær kona di, Lars! Da frelser du tre, når du regner med deg selv. Jeg kreker meg etter dere, så godt jeg kan.

Han lot seg ikke be to ganger. – Kom, Astri. Vi må gjøre som Gjertrud sier.

– Nei! lød Astris tynne stemme. – Du må ikke ...

– Jeg spør ikke!

Nå var livsdriften, farsdriften sterkest. Som den skulle være.

Gjertrud så at han løftet Astri opp. Fremdeles hadde de svære kreftene i behold. Astri la armene om halsen hans, hvilte hodet mot kinnet hans. Lars nølte, så på Gjertrud.

– Lars, stønnet Gjertrud.

– Hva er det?

– Hva som enn hender: Hils Aslak og si takk.

– Hva?

– Takk for den tiden vi hadde sammen. I tilfelle det går galt med meg. Det var bare det jeg ville si.

– Du kan sikkert si ham det selv, sa Lars.

– Ja ja.

Det var pent av ham å si det. Men så var han borte. Forlot henne, fordi han måtte.

Hun satt der, frøs så hun hakket tenner. Langsomt dekket snøen henne. Hun hadde hørt folk si at å fryse ihjel var den behageligste av all død. Men det var slett ikke behagelig, i hvert fall ikke ennå. En del av henne ville gi opp, bare la det skje. Og hvorfor ikke? Hun var bare ei attgløyme nå, en som ikke hørte til lenger, en som var avleggs og ikke til noen nytte. Å jo, hun assisterte Astri på fødestuen, men den dagen hun ikke kunne gjøre det lenger, ville ikke Astri savne innsatsen hennes. Hun hadde jo Andrea.

Tankene kom og gikk; minner fra eldre tider, unge dager. Hun hadde gjort så mye, opplevd så mye – gjort mye galt, men også noe riktig. En hel liten bygd hadde gått gjennom hendene hennes. Hun hadde ikke bare brakt en generasjon til verden, men også barna deres. Hadde hun holdt ut i ti år til, kunne hun ha fått med seg barnebarna også. Slekt skal følge slekters gang. Leid, milde ljos, igjennom skodde-eim ... Armene til Emil oppe på Storset-setra. Ordene hans oppe på Sveltingsfossen. Han hadde elsket henne, men likevel bedro han henne. Likevel, døden nær som han hadde vært, hadde han maktet å ta hjelpe henne da hun fødte … Men hva var det? Noe rant inn i hukommelsen hennes, noe så merkelig at hun var sikker på at hun var blitt tullete. Hun lå på gulvet i det vesle huset på Sveltingsfossen. Det var mørkt. Hun hadde født, og Emil sto og så ned på henne. Han hadde noe i armene – noe lite, nakent … et nyfødt barn. Hun la det til brystet og så ned på det. Men det var ikke en gutt – ikke i denne drømmen. Det var en pike! Hun skal hete Emilie. Hun hørte sin egen stemme, og så det brede smilet til mannen hun elsket – den gangen. Emil.

En pike, en vakker, vakker pike? Noe så rart! Emilie. Barnet fikk et utseende i fantasien hennes. Hun var så ufattelig vakker!

Gjertrud rakte armene fram i snøkavet. Nå var tiden kommet da hun skulle møte ham igjen, han som hadde dødd der oppe på den vesle fjellgården. De skulle bli en familie igjen. Emilie. Emil. Gjertrud. Prise Herren i all Hans allmakt, amen!

Med ett så hun andre armer og en hvit kropp, et glødende blikk. Oskar. Hun hadde lengtet etter ham i en evighet. Igjen lukket hun øynene. Oskar var ikke som Emil. Og ingen av dem var som Aslak.

– Blir du alene nå, Aslak? Jeg svek deg, jeg, hvisket hun med stive lepper. – Å Emilie, godungen min! Jeg svek deg, selv om det var det siste jeg ville. Jeg gikk fra deg! Men hvis jeg ikke hadde gjort det, ville døden ha vært enda sikrere!

Døden, ja. Nå visste hun det: Dette var døden. Hun skulle til Gud. Hun måtte ikke sitte her og tenke på at hun hadde syndet, og det med glede! Hun måtte be Gud om tilgivelse, gjøre det nå, før det ble for sent.

Hun foldet hendene; greide det så vidt. – Kjære Gud, tilgi meg! Jeg er bare et svakt menneske. Jeg trodde at jeg var sterk, sterkere enn andre, men det var Du som ga meg styrke. Og Du var tilgivende ... eller kanskje var det ment som en straff, det at jeg aldri skulle få ha et barn hos meg.

Til toppen