Det kneppet i dørlåsen, og Dankert snudde seg brått og oppdaget kvinnen han hadde gitt tilnavnet Voktersken. Det var hun som i hovedsak hadde tatt seg av ham.

Hun satte en tallerken med mat på bordet. «Vær så god,» sa hun og så på ham med et varmt blikk. «Jeg håper det smaker.»

«Gjør du det?» Han hadde ikke planlagt å si noe, men nå var det gjort – han kunne ikke gjøre om på det.

«Alle ønsker deg alt godt,» svarte hun rolig.

«Hvorfor er jeg da innelåst? Hvorfor kan jeg ikke i det minste gå ut i hagen? Her inne går sommeren fra meg.» Han slo ut med armene. «Her inne er det alltid kjølig,» la han oppgitt til. «Som en evig høst.»

«Jeg skal høre med Øverste Lederkvinne.»

Voktersken hørtes ut som hun brydde seg om hvordan han hadde det, men han gjennomskuet henne. Disse kvinnene eide ikke medfølelse for en Fuglemann. Mennene var bare noen de brukte for å holde Søsterskapet gående. Han var et redskap. Etter at kvinnen ble med barn, var han ikke viktig lenger. De færreste gjennomførte flere befruktninger.

Vagt la han merke til at Voktersken forlot rommet. Hun ville nok ikke komme tilbake før til neste måltid. Slik hadde det vært hver dag.

Nok en gang søkte han med blikket mot hagen. Kvinnene var borte nå, det eneste livet han kunne se foruten planter og trær, var en fugl som nærmet seg.

Da skjerpet han sansene. Var det en due? Kom den med en beskjed? Kanskje det var Helga Urtekone som hadde sendt den? Kan hende bar den med seg beskjed om at han kunne dra hjem igjen? At han hadde gjennomført oppgaven, og at ventetiden var over?

Duen landet på utspringet ved siden av vinduet han selv satt ved. Der ble den sittende og kurre. Det var en lyd han kjente godt. Han visste mye om Søsterskapets duer. Under opplæringen hadde han arbeidet en stund ved et dueslag. Han var blitt opplært i hvordan duene skulle behandles. Hvordan man skulle feste brev og sende dem av gårde.

Han ville løsne haspen, skjønte ikke hvorfor han gjorde det, for det var en god stund siden han oppdaget at den ikke kunne rikkes.

Han ble sittende og betrakte duen. Da den beveget seg, kunne han se brevet som var festet til duens bein, og håpet var der på ny. Han lengtet etter Bølsmarka, etter menneskene han hadde lært seg å bli glad i, og som var glade i ham.

Idet han skulle reise seg, oppdaget han at vinduet ved siden av duen ble åpnet. I neste øyeblikk grep to hender fuglen og løftet den inn.

Dankert satte seg bedre til rette. Hvor gjerne skulle han ikke lest brevet duen kom med. Da ble han var en ny bevegelse i hagen. Det var den unge kvinnen som for et øyeblikk siden hadde snakket med Øverste Lederkvinne. Hun var alene og som i sted hadde hun ryggen til.

Dankert fulgte henne med øynene, beundret måten hun gikk på. Hun virket rolig og uredd. Var hun en av kvinnene som passet på under renselsene? Eller var hun …

Med ett snudde hun seg, og han fikk svaret på sine spørsmål. Det var ikke en av de vanlige kvinnene. Langt lyst hår hang på hver side av det vakre ansiktet. Kroppen, slank, nesten mager, beveget seg under en hvit kjole. De nakne armene var bleke, med et mørkere merke nesten oppe ved skulderen. Hun var brennemerket, og plutselig gikk det opp for ham hvem hun var.

Til toppen