Røyken sved i lungene og øynene rant. Flora gispet etter luft, og da hun forsøkte å skrike, druknet stemmen i sur røyk.
– Flora, ta det med ro, sa Ewan, som fortsatt holdt henne fast.
– Det er noen der oppe! ropte en av mennene.
Flora rettet blikket mot loftet, og så en skikkelse i et av vinduene. Kunne det være Julie?
– Julie! ropte hun så det sved i halsen.
Skikkelsen forsvant fra vinduet, før de rett etter hørte glass knuse. Lamslåtte stirret de på den flammende skikkelsen som falt mot bakken mens et gjennomborende hyl skingret i luften.
Så ble det stille.
Flora slet seg løs og løp bort til de som forsøkte å slukke flammene som omsluttet kvinnens kropp. Hun forsøkte å trenge seg gjennom muren av folk som sto rundt kvinnen, men Ewan nådde henne igjen.
– Du skal ikke se på henne, sa han og lot de sterke, trygge armene omslutte henne.
– Jeg må, hikstet Flora. – Det er min kjære venninne. Jeg skylder henne det.
– Er du sikker? Ewan løsnet grepet og holdt ansiktet hennes mellom hendene.
– Ja, helt sikker, snufset hun.
– Du vet at du vil få bilder i hodet som du aldri vil bli kvitt?
Flora nikket, orket ikke tenke, måtte bare ha visshet om at det virkelig var Julie som lå der.
– Det er greit, men jeg blir med deg. Ewan tok hånden hennes. Sammen trengte de seg gjennom folkemengden.
Flora kunne endelig se ned på kvinnen som lå på bakken. Hun gispet.
– Det … det er ikke Julie, stammet hun og kjente seg andpusten. – Denne … denne kvinnen er ikke med barn. Men hvem er hun da? En av tjenestepikene?
– Nei, ingen av dem var i huset, sa formannen.
Flora prøvde å tenke klart. Det var vanskelig å se hvem det var, for håret var svidd og ansiktet likeså. Hun satte seg på huk foran den livløse kvinnen, og akkurat da kom det et host fra henne.
– Jeg greide det, hvisket hun.
– Iris! Flora så sjokkert på henne. – Hvordan kunne dette skje? Hvor er Julie og din far?
Det virket ikke som hun enset Flora, hun bare mumlet for seg selv.
– Jeg sa at de … de skulle angre, sa Iris før et nytt host gjallet fra den brente kroppen. Så gikk det en rykning gjennom henne, og øynene ble livløse.
En mann Flora ikke kjente undersøkte åndedrettet og kjente på pulsåren i halsen. Så ristet han på hodet.
– Da … da har hun klart det, hvisket Flora og sank ned på bakken. – Hun tok sin hevn. Og hun lyktes.

Til toppen