Asgeir hadde nettopp drukket en kopp med kruttsterk kaffe. Dagen var på sitt varmeste, svetten rant fra hele kroppen, og Asgeir følte seg klam i klærne. Nitelva rant like ved, og han ble plutselig overmannet av trang til å vaske av seg støvet etter all fartingen.

Han var lei av å reise, men passet seg vel for å si noe om det til Helena. Det var viktig at han gledet henne denne gangen. Et og annet ville endre seg når de kom tilbake til Blåsborttoppen. Det første han måtte gjøre, var å overtale henne til å flytte. Stua hennes var for trang for tre. Eller fire, tenkte han, og husket Truls. Den skabbete bikkja måtte han også på en eller annen måte få overtalt henne til å kvitte seg med.

            Så var det Astrid, hun ga ham en ekkel følelse av at hun kunne lese tankene hans. Uansett hvor hyggelig han forsøkte å være mot henne, vendte hun vrangsiden til. Til tider gjorde det ham sint, selv om han gjorde alt som sto i hans makt, for å være tålmodig.

            Nå satt Helena ved siden av ham. Hun skylte og skar opp grønnsaker til suppen Anna holdt på å lage. Han lente seg mot henne. ‒ Vil du være med og bade?

            Hun kikket opp på ham og smilte. ‒ Ikke nå, men etterpå kanskje. Jeg må hjelpe Anna.

            Han var fristet til å si at det var nok av andre som kunne hjelpe henne, men tok seg i det. Hun ble trist når han sa henne imot, og hun var sorgtung nok som hun var.

            Asgeir tok håndkleet og gikk sakte mot Nitelva, som akkurat her hadde gravd seg dypt ned i landskapet. Or og bjørk raslet med bladene, og himmelen var så blå at det skar i øynene.

Solvarmen gjorde noe med ham, merket han. Han ble gladere og lettere, det sitret i kroppen. Helena tilfredsstilte ham på alle vis, og han lurte på om hun hadde blitt svanger. Han skulle gjerne ha ligget naken inntil henne oftere, men alle som til enhver tid var rundt dem, gjorde det vanskelig.

Det tok ikke lang tid før Asgeir var nede ved bredden, og han la fra seg håndkleet og løsnet beltespennen. Fuktigheten fra jorden gjorde de nakne føttene hans godt, han sank et stykke nedi, og mulden tøt opp mellom tærne. Det raslet i gresset, og en mus pilte inn mellom stråene og forsvant, den hadde vel bolet sitt et sted i nærheten, tenkte han. 

Idet han skulle dra skjorten over hodet, oppdaget han en bevegelse et stykke lenger oppe i elven. Brått var han på vakt og hukte seg ned. Var det menneske eller dyr? Kanskje det bare var vinden som drev gjøn med ham?

            Han satt i skjul bak et kratt. Nå bøyde han grenene forsiktig til side. Synet som møtte ham, fikk ham til å hive etter pusten. For der, et stykke unna, sto Linnea like naken som dagen hun ble født!

            Asgeir hadde visst at det skjulte seg en vakker kropp innenfor den tykke serken og blusestoffet, men hadde ikke forestilt seg at hun var så flott!

            – Hvorfor sitter du der? Jeg … 

            Han slapp grenene og snudde seg brått da Helena dukket opp bak ham.

            Blikket hennes flyttet seg fra Linnea til ham. Vantroen lyste fra det vakre ansiktet.

‒ Hvordan kan du? Hvordan …

            Hun snudde seg brått og sprang inn mellom trærne.

            Frykten overmannet ham. Uten å bry seg om at Linnea kunne komme til å se ham, reiste han seg og løp etter.

            Han tok henne ikke igjen før på veien som førte til leiren. ‒ Helena, sa han andpusten og tok tak armen hennes.

            Hun sendte ham et lynende blikk og røsket armen til seg. ‒ La meg være i fred!

            Han hadde sett henne sint, men ikke som dette. ‒ Jeg visste ikke at hun var der, sa han opprørt. ‒ Jeg tenkte at det var et dyr jeg hørte, og gjemte meg i buskaset.

            Helena stanset og stirret på ham i skummende raseri. ‒ Jeg kan tenke meg det. Du har vel ikke merket hvordan Linnea stirrer på deg, heller, du?

            Han åpnet og lukket munnen, visste ikke hva han skulle si. For han hadde merket de attråfylte blikkene Linnea hadde sendt ham, visste at hun brydde seg om ham på en usømmelig måte. 

            – Hun er fjorten år! Hun er bare barnet! Og du sikler etter henne, fortsatte Helena. 

            Han ristet på hodet. ‒ Det er ingen som betyr noe for meg, foruten deg.

            – Du er en kvinnfolkfut, det er det du er!

            Ordene hennes såret ham mer enn han likte.

            – Du bryr deg ikke om Astrid heller. Hun merker det.

            – Det er ikke sant.

            – Ikke? Hvorfor snakker du aldri med henne da?

            – Jeg …

            Han stanset brått da hun løftet hånden. ‒ Ikke si noe, vær så snill. Du gjør det bare verre ved å fortelle meg flere løgner.