Da hun endelig var ute i gården, så hun at pikene hadde talt sant. At det var så mange mennesker ansatt på godset, hadde hun ikke ant. Kjøkkenpike og stuekone, stallsvenn og portner, sverdmaker og fedreng, baker og kjellersvenn, samt en horde hirdmenn vimset frem og tilbake, ut og inn av stue etter stue, uthus etter uthus. Stemningen var oppjaget, alle var åpenbart forferdet over at herr Gustavs sønnesønn og arving til godset var forsvunnet. Ansiktene deres talte sitt tydelige språk. Kanskje fryktet de det verste. Ingebjørg skjønte med det samme at de tok for gitt at Alv måtte befinne seg innenfor murene, hun var antakelig den eneste som mente noe annet. Herr Gustav hadde gitt ordre om at ingen fikk forlate godset. Om hun bønnfalt dem, ville de ikke våge å lystre henne. Resolutt satte hun kursen mot stallene.

Til alt hell var flere av hestene ferdig salt, sikkert for å være klare ved et eventuelt fiendeangrep. Hun kløv opp på den nærmeste og red ut. Flere av tjenestefolkene sendte henne forundrede blikk, men fortsatte letingen. De trodde sikkert at hun skulle være med noen av herr Gustavs menn.

Hun følte seg fremdeles rolig, som om alt i henne var konsentrert om denne ene oppgaven. Om de så truet henne på livet, skulle hun ikke la seg stanse. Med sammenbitte tenner red hun raskt mot portene og ropte med bydende stemme at de skulle åpne.

Vakten protesterte.

– Det er en ordre.

Stemmen hennes var myndig. – Slipp meg ut, ellers må jeg sende bud på herr Gustav.

Hun ba en stille bønn om at folkene på godset ennå ikke visste hvor dårlig det sto til med hennes værfar og la i det samme merke til at vakten ble usikker. Som styrt av høyere makter begynte han langsomt å dra til side den tunge slåen. Ikke lenge etter red hun i full galopp i retning av Folkes hjem.

Det føltes som en befrielse å kunne gjøre noe, ikke bare sitte stille og håpe at andre gjorde sitt ytterste for å finne gutten hennes. Vinden var sterk, coronetten blåste av henne, og kjolen var så tynn at vinden blåste tvers igjennom stoffet, men hun brydde seg ikke om det. Det gjaldt Alvs liv, og hun skulle kjempe for å redde ham om det så var det siste hun gjorde her på jorden.

Til toppen