Utstøtt (Heftet)

Serie: Lokketoner 9

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Lokketoner
Serienummer: 9
ISBN/EAN: 9788202433345
Kategori: Romanserier
Omtale Utstøtt

Synnøve og vesle Camilla er alene på fjellet, i den usle bua der Lars har plassert dem. Før han dro, lovte han at Synnøve skulle få noen dyr, slik at hun kan berge livet. Det får henne til å se lysere på fremtiden, men hun er likevel urolig, for hun har på følelsen at Lars endelig har bestemt seg for å kvitte seg med henne og datteren. Hun må komme seg bort – men hun har ingen steder å flykte.

Straks Lars hadde spist, kom en ny brennevinsflaske fram. Hjertet sank i brystet på henne. Hun visste at Storset-bonden kunne drikke som en kar, men dette var i overkant. Hvorfor måtte han gjøre seg så drivende full? 
Hun våget knapt å tenke tanken ut: Ufyselig arbeid var lettest å utføre når en var døddrukken.


UTDRAG FRA BOKEN:
Synnøve hørte snorking fra det store rommet, og visste at det var Lars. Cordt var også der inne. Han hadde innrettet seg som best han kunne.

Mørket levde. Bekken sang sin eviglange, søvndyssende sang. Vinden pep i veggsprekkene, som det krislet og kraslet i. Nå og da syntes hun at hun klødde. Tenk om hun hadde fått lus?

Camilla gråt. Nesten før Synnøve visste ordet av det, var hun oppe. Lars sov. Det var vanskelig å se om Cordt også sov, for hun så ikke ansiktet hans. Du sover nok med ett øye åpent, du, for du stoler ikke på Lars.

Hun tok opp barnet, og tenkte på små barn i stuer rundt om i de tusen hjem, som ikke ble tatt opp når de gråt. Det skulle ikke vederfares Camilla. All den kjærligheten hun selv hadde savnet, den skulle Camilla ha! Så da hun la seg igjen, var det med datteren hos seg.

Slik gikk natten. Hun kunne ikke sove – men likevel hadde hun sovet. For da hun slo øynene opp, var det lyst ute. Noen romsterte utenfor. Hun var støl og stiv i kroppen da hun tuslet ut.

Cordt smilte en taus hilsen til henne. – Det er et stygt syn som venter deg oppe ved bekken, sa han. – Men du tåler det når du er forberedt.

– Eg må vaske ho Camilla. Det blir et kjøle arbeid å vaske kleån hass Lars.

– Ja, det er ikke til å nekte for! Han smilte igjen. – Jeg fant noe mat her, så vi har til frokost. Det er synd med alt kjøttet som går til spille, og høyet. Løytnanten mente at du skulle overvintre her, er det ikke så?

– Jau.

Da de kom inn, slo Lars øynene opp og så på dem med en bister mine. – Vesst di har tenkt å slå meg i hel, så gjera det no! sa han, og lo hånlig. – For i løpet av dagen kjem eg meg te krefter, og grytidleg i morgå e eg nok såpass at eg får kreka meg heilt ned te dalen.

– Du er en himmelhund til å snakke, sekondløytnant Lars Olsson Storset, sa Cordt. – Du vet godt at vi ikke vil drepe deg, og det er derfor du er så stor i kjeften.

Lars klarte å sette seg opp i sengen. – Drepa? Faen, eg kunna ha drept for å få litt tobakk oppi pipå mi. Eg kunna ha myrda to for å få meg litt brennevin. Har du nåkkå av sorten, herr Thommsen?

– Nei. Det jeg har, vil jeg beholde.

Synnøve ristet på hodet. – Lars, eg blir så oppgjeva når du tala om å drepa og drepa.

– Å, han vet hva han snakker om, bemerket Cordt.

Lars så på ham. – Drap du ikkje, du? hånet han. – Vis ho Synnøve dessan kulehola du har i kroppen din, så ho får sjå kor svær ein kar du e! He-he!

– Eg går ut, sa Synnøve fort.

På vei til bekkekulpen så hun elendigheten som Cordt hadde advart henne mot. Stakkars Svartsi lå der med oppblåst buk, lukkede øyne og tungen ut av kjeften. Det var ikke godt å si hvordan Lars hadde avlivet henne. Hun så to sauer også, med blodige hoder.

Hun gravde klærne hans ut av møkkadungen, holdt dem ut for seg med en kjepp og la dem i bekken, så det kunne renne av dem. Så gikk hun bort til kulpen og ga seg til å vaske Camilla. Hun kjente en grenseløs tomhet, et savn etter de menneskene som var henne kjær, mest av alt Bent.

Hun la merke til at på den veldige fjelltoppen Trollsigden hadde snøen allerede fått makt, enda det bare var slutten av august. – Takk, Gud, for at eg leve. Og at du sendte meg ein så bra mann som han Cordt Thommsen.

Da hun var ferdig, tok hun med seg Camilla og de våte klærne, og gikk inn. Hun satte øynene i Lars. – Kor e dem dyra som ikkje e dau?

Lars satt og vagget med overkroppen. Hun hengte de våte klærne til tørk ved gruen. Siden hun ikke hadde såpe, luktet de nokså vondt fremdeles, men det gikk i hvert fall an å ta dem på.

– Dem sprang. Eg va ravandes full. Men ka bry du deg?

Hun så på ham. – Eg veit dem e din, Lars. Har du tenkt å fange dem inn og få dem te bygda?

– Ka bryr du deg, sie eg? Øynene hans gnistret av sinne.

– Dem e levandes liv, Lars. Vinter’n kjem så fort her, og …

– … og bjønn og ulv ska ikkje ha nåkkå å leva av? hånet han.

Hun sukket. – Jø, kor ond du e, Lars! Ond i stort, og ond i smått.

– Jau. Du har greid det, du, Synnøve. Du har lagt ondskapen min åpen for alt folk. Den ligg åpent i dagen no.

Han var ikke til å tro!

Cordt kom også inn. Han satte seg ved gruen og skottet på henne. –Jeg tar deg med til Trondhjem, Synnøve. Min bror vil ordne med papirer, og …

Lars satte i et brøl og sprang opp. – Ska di sette opp denne advokatjævel’n mot meg? E det frå dåkkår eg ska ha det no?

– Det blir som Synnøve vil, ditt usle menneske, sa sersjanten. – Hva som enn faller over deg av straff, så fortjener du det. Og jo verre, desto bedre! Hvis alt du har gjort kommer for en dag, vil det ikke hjelpe deg det minste at du er giftet inn i Meissner-slekten.

Med ett flirte Lars – et stygt flir. – O hoi, Thommsen! Vesst eg va deg, ville eg ikkje nemne det meir. Vi har alle gjort slikt som vi kan skjemmast av. Komma i hau det, du.

Synnøves forsto at ordene gjorde inntrykk på Cordt. Han rynket pannen, ble blek plutselig. – Nå holder det, Lars, sa han med ustø stemme.

– Ja. E vi enige om det?

For et hat! Synnøve grøsset. Hun så at blikket til Lars gled over mot børsa. Var den ladd? Men Cordt var årvåken. Han dro jakken litt til side, og der lyste det fra skjeftet på dragonpistolen. – Ikke finn på noe, advarte han.

– Tjuv! sa Lars mørkt. – Den pistolen e min eiendom.

– Du får den saktens igjen når du ikke lenger kan gjøre skade med den.

– Eg går og ser etter dem dyra som leve, sa Synnøve. – Dem treng ikkje å varra langt unna.

Cordt rettet seg opp. – Jeg hadde tenkt å spise først, men det kan vente. Jeg kan gå og se etter. Storset finner ikke på noe mens jeg er borte.

Men det var Synnøve redd for at han ville gjøre. – Eg tør ikkje å varra att med han, Cordt, sa hun og merket hvor skjelven hun var. – Eg vil gå sjøl, eg. Hun gjorde seg klar til å reive Camilla på ryggen.

Lars vred munnen i et flir.

Cordt viftet avvergende med hånden. – Snille deg, Synnøve, du trenger ikke å ha den vekten å bære på. Jeg kan bli her og passe på henne. Jeg klarer da å bysse henne hvis hun gir lyd.

Synnøve nølte. Det var en uvant tanke. Hun var vant til at hun aldri var langt unna datteren, Camilla var blitt som en del av kroppen hennes. – Eg … eg bruka å …

– Du kan stole på meg, sa Cordt blidt. – Det er ikke Lars som skal passe barnet. Det er jeg.

Synnøve tok seg sammen. Hvorfor strittet hun slik imot? Kanskje Cordt ville bli fornærmet hvis hun ikke viste ham tillit? Han fortjente det, etter alt han hadde gjort for henne. Og hun ville få ærendet fortere unna når hun ikke hadde barnet på ryggen.

Lars’ harde øyne mønstret henne. Han leste tankene hennes, og godtet seg. – Berre gi opp, Thommsen, hånet han. – Du trur ho lit på deg, du, men ho lit ikkje på nåkkån. Camilla har vokst seg fast på ryggen hennas. Ein gong fantes det ei Camilla som hadde pukkel på ryggen. No har ho Synnøve ein pukkel på ryggen òg, og det e ho Camilla. He-he!

Hånsordene hans ble for sterke for Synnøve. Ondskapen i dem gjorde henne kvalm. Hun trakk et skjelvende sukk. – Ho får bli att, litjdråkja. Thommsen, du ska berre bevege vuggå litt vesst ho gret. Eg e kjøle snart tilbake igjen.

Cordt nikket. – Ingen fare, Synnøve.

Camilla pludret. Synnøve kjente en tåre i øyekroken da hun strøk henne varsomt over kinnet. – Du har aldri vært tryggar, du, sommarsola mi, hvisket hun. – Da går eg. Men pass på børså hass Lars, da! sa hun til Cordt.

Lars humret, men øynene var stygge. – Purkhau!

Hun trasket ut. I det samme gikk det et vindtrekk gjennom dalen, som et forvarsel om at noe ondt ville skje.

Til toppen

Andre utgaver

Utstøtt
Bokmål Ebok 2014

Flere bøker av Sigrid Lunde:

Bøker i serien