En klokke kimte tungt utenfor vinduet hennes, det var nærmest som om den klang inne i selve værelset, eller kanskje i hodet hennes? Forvirret slo Rose opp øynene og erkjente at hun hadde sovet altfor lenge da hun endelig oppfattet at kimingen stammet fra kirken like ved hotellet.

Hun slo dynen kjapt til side og trippet på tå over det kalde gulvet bort til vinduet, åpnet haspen, skjøv vinduet opp og strakte overkroppen så langt ut hun våget for å kunne se mot kirken. En kjølig vind brakte med seg et lett yr mot ansiktet hennes. Skyer hvilte tungt over fjellene. Landskapet i Mundal, med farger som pleide å være så tindrende skarpe, hadde fått et grått, livløst slør. Fra vinduet kunne hun se kirken og det lille følget av menn som bar en kiste mellom seg til den østre delen av kirkegården, der et hull i bakken ventet på å ta imot og avslutte Ron Raymonds reise fra England til Norge. Foran følget gikk presten.

En kort preken fulgte, ingen salmer ble sunget, ingen sa et siste ord. Raymonds tre venner sto duknakket med foldete hender mens kisten ble senket ned i graven.

Et langtrukkent ul ljomet gjennom hotellet, en vill klage som ga gjenlyd i alle hotellets rom og i gjestenes skrekkslagne sinn. Det lille følget på kirkegården kikket forskrekket opp mot hotellet, og presten gjorde korsets tegn. Stemmer fra hotellets værelser steg i styrke etter hvert som det langtrukne ulet gikk over i kortere, klagende skrik, for så å stilne helt. Dører ble åpnet og folk gikk i gangene, lett dunking på dører hørtes av gjester som ville vite om reisefølget deres hadde det bra.

Rose kvapp da noen banket iherdig på hennes dør. Hun ilte bort til døren og åpnet den.

Geneviv sto utenfor, uvanlig blek og med store, mørkegrønne øyne. Hun ventet ikke på invitasjon, men styrtet oppskjørtet inn i værelset. «Ved Gud, hvor den jentungen skaper seg!»

«V-var det Jade som skrek?» stotret Rose.

«Selvsagt! Hvem ellers?» Geneviv strente bort til vinduet og kikket mot kirken, før hun med en bestemt bevegelse dro vinduet inntil og festet haspen. «Det sømmer seg ikke å henge ut av vinduet for å følge med på denne begravelsen, Rose»! skjente hun.

«Har du snakket med Dora?» spurte Rose og overhørte morens skjenn.

«Hun ville ikke åpne døren for meg. Hun bare tittet ut av dørsprekken og sa at det ikke passet. Innefra værelset hørte jeg dette barnet bære seg ad som om verdens ende var forestående!»

«Det er verdens ende for henne,» mumlet Rose uten å se på moren, som ikke hørte hva hun sa.

«Jeg ba Dora om å roe henne, gjerne gi henne noe av det beroligende som doktoren hadde kommet med, og hun sa at det skulle hun gjøre. Jeg er så inderlig lettet over at ikke du har slikt et uregjerlig lynne, Rose! Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skulle ha gjort om du hadde oppført deg slik.»

«Du ville nok ha funnet en løsning, mor,» svarte Rose lett, fortsatt uten å se på moren.

Moren valgte visst å overhøre alt hun sa. «Jeg er sjeleglad for at Dora og barnet forlater Fjærland. Jentungen holder på å briste, og snart faller maskene. Jeg kom over henne i går da hun sto og snakket med en av disse vennene til herr Raymond. Jeg måtte fortelle både henne og ham at det ikke sømmet seg, og deretter beordret jeg henne rett tilbake til sitt værelse.»

Genevivs blikk feide misbilligende over datteren. «Har du ikke engang kommet i klærne, Rose? Tilkall Nelly straks!»

«Det skal jeg, mor,» svarte Rose med senket blikk. Ikke fordi hun var ydmyk eller hadde overdreven respekt for moren, men fordi hun visste at moren ville ha sett sinnet i henne, og stilt spørsmål ved det og avtvunget en forklaring, og det maktet ikke Rose nå.

«Jeg vil at du skal holde meg med selskap i salongen frem til formiddagsmat, din bror har gått til Uri for å snakke med Arnfinn om denne turen over breen. Godt for ham at han slipper unna denne tragedien Jade setter i stand!» avsluttet moren og strente mot døren. Der ble hun stående, som i tanker, før hun ga Rose et raskt blikk og et lite smil, som for å mildne irettesettelsen hun nettopp hadde gitt.

Men Rose lot seg ikke mildne.

Kinnet var fortsatt ømt, og følelsene hennes fortsatt like tråkket på.

Til toppen