Sorle holder på å sovne da han hører støy fra hallen. Det er skumring, han kan se folkene som kommer gående med Heming i spissen. Han reiser seg og står med sverdet i hånden idet den opphissede mengden kommer frem. Han roper til Heming. Det blir stille.

Ingen vil gå glipp av ordkløveriet de vet vil komme.

– Hvilke løgner er det du har fart med nå, Heming?

– Løgner, svarer seidmannen. – Ingen kan stå rolig og se på en kvinne som tar seg slik til rette. Hun viste alle der oppe i hovet at hun tilhører andre enn gudene. Vi ønsker å gi henne en verdig rettergang, men bare fordi hun er høvdingdatter.

Sorle rister på hodet og ser mot folkemengden. Mange av dem kjenner han godt. Trofaste mennesker som har tjent Aggrim i mange vintre.

– Hva ville Aggrim sagt om han så dere nå? Hva ville han gjort om han visste at dere skulle skade hans eneste barnebarn? Visst har hun fått tildelt gaver vi ikke kan drømme om, men hun er et menneske av kjøtt og blod. La henne være i fred. Han ser bedende på dem, og noen vakler, senker våpnene og blir stående avventende.

Heming ser hvilken makt Sorles ord har over folk. Angsten kommer krypende. – Ikke hør på stallkarens utsagn. Hvilket grunnlag har han for å si det han sier. La oss ta henne nå mens vi kan. I morgen kan vi alle ligge på sotteseng, for at hun vil sende trollskap over oss, er jeg sikker på. Sann mine ord, for jeg er mektigere enn hun som gjemmer seg der inne! Jeg kan gjøre dere uovervinnelige. Denne gården skal bli større og mektigere enn noen gang. Alle får ta del i det jordiske gods vi måtte oppdrive etter dette. Gudene vil belønne oss. Gi oss kraft til å mestre alt.

Mannen som holder den brennende fakkelen, gjør det første fremstøtet. Med all kraft kaster han det dødbringende våpenet opp på torvtaket. Det er som han samtidig nører oppunder folks raseri.

Knitringen forteller Sorle at taket brenner, samtidig presser menneskemengden seg på. Fortvilet tenker han på at han må ta livet av venner, men får ikke bekymret seg lenge. En eldre mann kaster seg frem, og Sorle svinger sverdet. Ansiktet til gamlingen rekker ikke uttrykke smerte før hodet ruller på bakken. Sorle brøler. Kjenner den samme frykten og raseriet han opplever under tokt. Men da er han den sterkeste, nå er han dømt til å tape.

Gudhild har aldri opplevd maken, og når hun tar kniven fra mannen som falt først for Sorles sverd, har hun bare ett mål. Å hugge stallkaren som nå har sin fulle hyre med å holde folk på avstand. Tross sin høye alder er hun smidig og sterk. Har ingen vanskeligheter med å komme nær ham, og når hun får stukket kniven inn i kroppen som så innbitt verner det han tror på, utstøter hun et seiershyl som får det til å gå kaldt nedover ryggen på de nærmeste. I sin vanvittige streben etter å få tatt Gyda, stikker Gudhild kniven flere ganger inn i Sorles kropp.

Sorle ser overrasket ut og prøver stanse blodet som renner ut mellom fingrene. Hele tiden har han sett henne blant de første i den opphissede mengden, men aldri hadde han trodd at det var hun som ville gi ham banesåret. Han har samlet seg om å holde de sterke unna. Stallkaren faller på kne og blir stående en stund slik før han segner om. Han sanser menneskene som tråkker på ham, som presser seg inn i det lille husværet som snart vil være overtent. Så hører han Aggrims stemme: – Vokt henne! Vokt henne …

Han føler han har sviktet, og det siste han tenker, er at han vil ende i den mørkeste delen av dødsriket. Ikke bare har han sviktet Aggrim. Han har også sveket Gyda og hennes guder.

Gyda sover dypt da noen river tak i henne. Hun rekker ikke å våkne helt før hun blir halvt slept, halvt båret utenfor.

Heming er rask. River til seg alle hennes eiendeler. Ikke skal flammene få det mektigste gods han kan tenke seg. Så skynder han seg ut.

Flammene står høyt over bygningen, og Gyda ser skrekkslagen på de falne. Så får hun øye på stallkaren. – Sorle!

Hun jamrer, ber om at de som holder henne, må slippe slik at hun kan komme bort til ham. Men grepet blir hardere, og hun trekkes mot hovet som ser truende ut i skumringen.

Gyda vrir seg. Kan ennå kjenne etterdønninger av den voldsomme hugvandringen hun hadde under blotet. Hva skjedde etterpå? Hva er det som får folkene på gården til å gjøre dette? Hun ser på høvdingen som kom til gårds dagen før. Prøver å få kontakt med mannen som bør vite bedre enn å la seg rive med på denne måten. Han er blind for henne. Snur seg bort. Gyda kjenner hvordan panikken er i ferd med å ta henne, men tvinger seg selv til å være rolig. Det gagner ingen at hun mister hodet. Hun må vinne tid. Prøve å få folk til å forstå at dette er galt. Et blikk på de nærmeste er nok til å skjønne at det ikke vil nytte. Hatet lyser ut av de ellers så fredelige ansiktene.

Heming går først inn i hovet. Blodet fra hesten som ble ofret tidligere på kvelden, har ennå ikke tørket helt på gudestatuene. Han ser på de tre gudene og kjenner seg med ett kald innvendig. Noe sier ham at det er galt å fullbyrde avstraffelsen her hvor gudene er så nær. Gyda lokket dem hit for kort tid siden. Kanskje er de her fremdeles? Kanskje vil de gjøre det slik at noe går galt? Han kan ikke risikere det. Det viktigste er ikke hvor offeret blir utført, men at det blir gjort.

Seidmannen hever den ene armen. – Er det et annet sted å gå? spør han en av dem som holder Gyda.

– Det er en hellig lund et stykke bak gården, får han til svar. – Lenge er det siden noen har blitt ofret der. Høvdingen mente det var best å utføre slikt så nær hovedsetet som mulig.

Heming fnyser. – En død manns ønsker teller ikke i kveld når gudene skal få det største offer de noensinne har fått. Vis meg veien!

Ingen våger å nekte, for seidmannens røst er sterk, og skikkelsen dominerende. Noen tenker at det er feil å gjøre skam på Aggrims ønske. Fremdeles betyr den døde høvdingen mye for mange, men flertallet følger Heming.

Til toppen