Det var midt på dagen, og Olga og Dora hadde vært på markedet for å handle inn til aftens. På vei tilbake til sjøboden så de at det var oppstyr borte ved politistasjonen. Arrestvognen sto parkert utenfor, og den var ikke til å ta feil av. Det var en svart kassevogn, trukket av to hester. Der det skulle ha vært et vindu i vogndøren, var det i stedet gitter.
Ved bunnen av trappen inn til politistasjonen, ved siden av vognen, sto et pent antrukket par og ventet. De sto halvt bortvendt, men jentene kjente dem igjen med det samme.
– Det er herr og fru Vesterlind! sa Dora opprømt og dro Olga i armen. – Kom! Vi må se hva som skjer!
Olga lot seg trekke med bortover mot stasjonen, men stanset da de kom til hushjørnet. Hun ville helst ikke at herr og fru Vesterlind skulle se henne.
– Vi kan stå her, sa hun til Dora. – Vi både ser og hører alt herfra.
Det så ut som om Dora ville protestere, men så gikk døren til politistasjonen opp og noen kom ut. Fort smatt de bak hushjørnet, men de dristet seg til å kikke frem igjen. Det var politimesteren som kom først, med en lyseblå bylt med tøy over armen.
Bak ham fulgte to politimenn som holdt en spinkel og gråkledd skikkelse mellom seg. Føttene subbet mot bakken og nakken var bøyd. Ansiktet var delvis dekket av et uregjerlig og møkkete hår som strittet i alle retninger, men Olga kjente igjen Ninette uten vanskeligheter.
Hun krympet seg av synet. Ninette var ustelt og bar noen uformelige klær som mest av alt lignet en stor striesekk med hull til hode og armer. Men det som plaget henne mest, var å se hvor nedbrutt Ninette var. Hun hang med hodet, og øynene var blasse og rødsprengte. Tiden i arresten hadde preget henne kraftig.
Politimesteren gikk bort til fru Vesterlind og ga fra seg bylten med tøy.
– Kjolen, slik De ba om, fru Vesterlind, sa han.
– Takk, svarte fru Vesterlind spisst og kastet et hardt blikk på Ninette. – Hun trenger ikke pent tøy dit hun skal.
Olga og Dora så forskrekket på hverandre. Hadde de tatt fra Ninette kjolen?
Ninette ble ført ned trappen og bort til adoptivforeldrene. Så langt hadde hun gått med nakken bøyd, men nå løftet hun hodet. Først så det nesten ut som om hun sov med øynene åpne. Hun lot ikke til å ense hvem som sto foran henne, men så glimtet blikket til i gjenkjennelse.
– Mor! Far! utbrøt hun gråtkvalt. – Dere kom! Vær så snill, hjelp meg! ba hun mens tårene rant nedover de grimete kinnene. – Jeg har lært leksen min nå, la meg få komme hjem!
– Du skal dit du hører hjemme, sa herr Vesterlind. – I fengsel sammen med andre kriminelle.
– Nei! gråt Ninette. – Ikke gjør dette mot meg, vær så snill. Jeg lover at jeg skal gjøre alt godt igjen, jeg skal aldri mer …
– Du gikk bak ryggen på oss, avbrøt herr Vesterlind skarpt. – Du hadde kontakt med det … Han snurpet munnen som om han hadde spist noe surt og vondt. – Det kvinnemennesket fra anstalten, spyttet han ut. – Vi forbød deg det, men du gjorde det likevel. Aner du hvordan du har gjort oss til latter for alle? Du er en skam!

Til toppen