Utenfor kirkedøren sto en liten forsamling sammen med en sortkledd prest med diger pipekrage. Amalie gikk strake veien mot dem, og det var borgerne som så henne først. Deretter presten.

«Guds fred!» ropte Amalie og fortet seg mot kirken. «Jeg søker kirkeasyl!»

Hun ble møtt med spørrende blikk.

«Kan jeg komme inn i kirken?»

«Predikenen er over, barn,» sa presten mildt. Han var hvithåret med utstående øyne.

«Kan jeg få komme inn likevel?»

Presten bukket til sine sognebarn, som trakk seg unna.

«Ja vel, mitt barn. Herren Gud tar imot alle.» Han målte henne med utilslørt nysgjerrighet.

Amalie tvang frem et takknemlig smil, men alt hun ønsket å få ut av de kommende minuttene, var en liten hvil, og å områ seg. Snart ville hun bli hentet ut igjen. Presten ville kanskje selv dytte henne i slottsvaktenes armer.

«Stig inn i Guds jordiske rike,» sa presten.

Ute kunne Amalie høre oppstyret som nærmet seg. De tykke veggene klarte ikke å holde dem ute.

«Jeg vil bare …» sa hun, uten å ane hva hun skulle si.

Hun hadde aldri vært en kirkegjenger. Hun visste mer om bronsealderens solkult og vikingenes norrøne guder enn om innholdet i Bibelen og ritualene i kirken.

«Kom frem til Jesu alter og be.»Presten ledet henne fremover, uten å berøre henne.

Utenfor lød rop. Mer vrinsk. Kommandoer.

«Skal jeg be Fadervår sammen med deg, mitt barn?»

Amalie svarte ikke, men merket at hun nikket.

I det samme ble kirkedøren fylt av en lang skygge som falt inn på tregulvet. Amalie var midtveis til alteret, og virvlet rundt.

«Jomfru Amalie.» Stemmen var lav, men forplantet seg i kirkeskipet.

Hun skjønte ikke hvem det var, men ble stående som stivnet mens hjernen spant og hjertet hamret.

«Det er meg, Mogens! Aselins trolovede. Fra Bergen?»

«Å!» brast det ut av henne. Hun hadde ikke forventet å se ham her.

Døren ble lukket etter ham, og han skyndte seg oppover altergangen.

«Fader, finnes det en annen utgang? Det er vakter på kirkeplassen.»

«Jeg … nei, min sønn, jeg kan ikke forhindre lovens lange arm i å …»

Men Mogens løftet våpenet sitt, en kort, men skarp sabel.

«Jeg spør igjen, fremdeles på en vennlig måte. Finnes det en utgang til her?»

Presten tok trusselen alvorlig, for han vendte seg halvt og pekte mot alteret. «Prestekontoret har en utgang som fører til kirkegården.»

Mogens bukket. «Velsignet være Eder, fader. I har reddet en ung kvinne fra den visse død. Takk Gud for oss.»

En strupelyd kom fra den forvirrede mannen, og han rygget mens han tegnet korsets tegn på seg selv.

«Kom, jomfru Amalie.»

Hun lot seg ikke be to ganger. Mogens måtte ha ridd etter henne i løpet av morgenen.

«Er jeg ikke tryggere i kirken? Vil slottsvaktene virkelig pågripe meg her?»

«Kongen bryr seg ikke om slikt. Han står høyere enn både gudshus og prester. Han har bare Gud over seg.»

Stegene deres ga gjenklang under det høye taket. Prestens pesing kunne høres.

Det var en dør under prekestolen. Mogens stanset opp og så seg tilbake, for å forvisse seg om at det ikke var noen på vei inn i kirken. Så nikket han kort.

«Gå,» sa han til Amalie.

Hun så at hånden skalv da hun la den på dørhåndtaket. Hun nølte og fikk seg ikke til å åpne. I stedet vendte hun ansiktet mot sin redningsmann.

«Men hva hjelper det om vi kommer oss ut? Hvordan kan vi komme oss vekk?»

«Jeg har en hest. Vi rir tilbake til Helsingør. Til skipet. Der er Aselin.» Han rynket pannen, så hennes ubesluttsomhet. «I klarer vel å klamre Eder fast i meg?»

«Men brevet … kongen … jeg …» Alt dette kunne ikke være forgjeves? Denne forferdelige natten, de såre føttene, sulten, redselen, ydmykelsen. «Nei, jeg må snakke med kongen. Hans Majestet Kong Frederik. Kan du ta meg til ham?»

Den unge, bergenske slottsvakten fikk et misfornøyd uttrykk i øynene.

«Jeg beklager, Mogens, men jeg trenger ikke å bli reddet av deg. Jeg venter heller i kirken til de henter meg og fører meg til slottet. Der skal jeg be om å få snakke med kongen. Det er ikke til noen nytte å flykte, forstår du vel.»

Men Mogens forsto ikke. Det kunne hun se på ham. Han stilte seg slik at hun ikke kunne komme forbi. Hun hadde ryggen mot døren, og han var ubehagelig nær.

«Alvorlig talt, mann,» begynte Amalie, for tvang var noe nytt for henne.

Mens han holdt sabelen i sin høyre hånd, strakte han frem sin venstre mot dørklinken.

«Gå inn,» sa han med sammenbitte kjever. «Det er min ordre, og jeg adlyder kongen.»

Amalie kvapp av ordene.

«Hva? Ordre? Hva mener du?» Så svelget hun fort. «Hvilken … konge adlyder du?»

Hun uttalte ordene langsomt, som om hun allerede visste svaret. For den unge bergenseren som hadde reist til Danmark for å tjene kongen, hadde nå møtt sin hjertenskjær igjen, og fått nyheter om hvordan det sto til hjemme.

Mogens vippet på hodet og smilte skjevt. Et smilehull kom til syne. Så snakket han høyere, som om han ville at noen andre skulle høre det. Eller én annen.

«Den nye kongen vår. Kong Valdemar den første av Bergenhus len.»

Han dyttet døren opp og vendte Amalie rundt.

I det brune prestekontoret var det bare ett menneske. Amalies far.

«Velkommen, datter. Velkommen til min storhetstid.»

Til toppen