Dina strakte seg og kvalte en gjesp. Tiden gikk langsomt når man var på sykehus, og ennå var det bare hennes andre dag. Ved nærmere ettertanke kom hun frem til at hun savnet arbeidet også. Hun var i fin form. Frisk og rask og sunn var hun, og hun gikk ofte til røykerommet, der det alltid var livlig og hun liketil kom i snakk med en journalist som presiserte at hun skulle være tilbake i redaksjonslokalene innen to uker. Basta bom. Dina ble imponert av en slik standhaftighet, men hun forsto også at det handlet om å beholde stillingen. Man kunne ikke forvente spesialbehandling fordi man hadde født. Slik var ikke verden innrettet.
 På Dinas værelse var ingen utenom henne yrkesaktiv. Hun fikk forresten inntrykk av at de syntes det å oversette bøker var en hobby. Da hun nevnte det, begynte en av dem å snakke om at hun likte å strikke, og en annen fortalte om potteplantene sine. Hun hadde flere titalls stående i vinduskarmene, både i stuen og kjøkkenet, og hun fryktet at ektemannen ville glemme å vanne dem.
 Dina gledet seg til å komme hjem til Jordbæråsen, men hun innså at hun ble nødt til å smøre seg med tålmodighet. På Aker i Oslo var det ikke snakk om å utskrive en barselkvinne før det var gått minst fem dager etter fødselen. De nybakte mødrene skulle være tilstrekkelig uthvilte innen de dro tilbake til hverdagen. Man fikk tidsnok tilbake sitt sedvanlige kjas og mas, mente pleierskene.
 Dina satte seg opp i sengen og grep Agatha Christie-romanen som Jannik heldigvis husket å ta med til henne. Hun hadde kjøpt boken til nedsatt pris allerede i slutten av januar, men den var blitt liggende uåpnet i påvente av at hun skulle finne en anledning til å hygge seg med den. Dina elsket kriminalromaner. Vaskeseddelen på baksiden av boken bedyret at dette var en spennende og innfløkt mordgåte. Hun åpnet boken og begynte å lese, men etter to sider ga hun opp. Det var umulig å konsentrere seg fordi kvinnen i sengen ved siden av henne deklamerte høyt fra Allers: «Prinsesse Margaret av England har fått seg ny kjæreste.»
 «Å, Gud!» utbrøt kvinnen i sengen ved vinduet. «Hvem er det denne gangen?»
 «Visstnok en fransk skuespiller, men han er ikke navngitt.»
 «Da er det bare oppspinn! Disse reporterne lyver så de tror det selv, og de vil i tillegg ha oss til å tro det samme.»
 «Det må da være noe i det, ellers ville det vel ikke ha kommet på trykk.»
 «Hun ser ikke spesielt glad ut, så forelsket kan hun i alle fall ikke være.»
 Den yngste i værelset, en attenåring fra Majorstuen, viste seg å inneha en hel del kunnskaper om de royale: «Prinsesse Margaret er ulykkelig fordi hun ikke kan gifte seg med mannen hun elsker. Det er derfor hun så ofte er på galeien.»
 «Og hvorfor kan hun ikke gifte seg med ham?» spurte Dina.
 Det ble raslet med ukebladet.
 «Si meg, vet De ikke dette?»
 «Nei,» sa Dina. «Det er derfor jeg spør.»
 Attenåringen skyndte seg å forklare: «Fordi han er skilt, og da mister hun tittelen som prinsesse.»
 Dina klarte ikke å la være å komme med sin mening om saken: «Da er det vel bare å gi slipp på denne prinsessetittelen.»
 De fem andre stirret bestyrtet på henne, og alle ble ivrige etter å fortelle henne at den slags ikke kom på tale. Var man prinsesse, fikk man se til at man forble det.

Til toppen