Frostrøyken sto fra hestemulene, og kulden sved i kinnene på Lars. Hjertet økte takten da han skjønte at det var Røgenvigen som kom til syne foran dem. Selv hadde han aldri vært lenger nord enn Jaren, men faren hadde vært her før og visste veien. 
Der lå sagbruket og jernbanestasjonen, så han, og mange andre bygninger langsmed vika. Randsfjorden lå islagt, kald og storslått i bakgrunnen. Lars svelget. Hadde det ikke vært for ærendet de hadde her, ville han ha stanset og tatt innover seg synet. En gang i tiden hadde visst selveste Halvdan Svarte og følget hans gått igjennom isen der ute et sted. 
Han grøsset og flyttet blikket tilbake på land. Hvilken bygning var sorenskrivergården, tro? Han strakte hals. På den andre siden av vika så han en kirke og en annen stor bygning med høy pipe. Det måtte være brenneriet.
Med ett saktnet faren farten. Lars red opp ved siden av ham.
«Der ligger gard’n,» sa faren og pekte dit hvor Lars nettopp hadde sett. «Det er det store, hvite huset helt nede ved strandkanten.»
Hjertet gjorde enda et hopp i brystet. Om lag tre timer hadde faren beregnet at de kom til å bruke på rideturen, og det gjettet han på at stemte ganske godt. Mon tro hvordan Gudmund hadde tenkt å ta seg helt hit? Tok han toget? Sidesporet fra Jaren til Røgenvigen fraktet for det meste tømmer og sten, trodde Lars. Men noe persontrafikk var det visst også.
De red videre forbi bryggen og inn i handelsbyen. Lars hadde lagt merke til en stor bygning med forseggjorte terrasser på hele forsiden, og nå da de kom nærmere, så han at det var et hotell. Et landhandleri lå like ved, og i bakgrunnen var ganske riktig brenneriet. 
Han kvapp til da han brått gjenkjente ganglaget til en skikkelse som gikk langsmed veien foran dem. 
Der var han! Gudmund Solenga.
Altså måtte han ha tatt toget, for han hadde neppe gått til fots helt fra Opdalen. Men hvor i all fredens hadde han fått penger til det fra? Og hva var det han hadde på seg? Hatt, lang frakk og … dressbukse?
Lars skar tenner. Han måtte ha lånt det av Engebret, tenkte han ergerlig. Eller noen Engebret kjente. Det lot ikke til at skomakersønnens bekjentskaper hadde noe imot å stille opp med både det ene og det andre for Gudmund.
Idet de passerte, holdt Lars blikket stivt festet på veien fremfor dem. 
«Jaså, karer!» lød det spydig idet de ble gjenkjent. «Dere får ha lykke tel i dag, da!»
Lars strammet grepet om tøylene mens han fortsatte å stirre innbitt fremover.
«Artig fyr, han advokaten dere har skaffa dere,» gnålte Gudmund videre.
Da klarte åpenbart ikke faren mer. Han trakk i tøylene og snudde hesten. «Artig fyr?»

Til toppen