Dagen hadde blitt enda bedre enn Kristiane hadde forventet, så fylt av kjærlighet og glede. Brudeparet var så fine sammen. Forelskelsen hadde lyst av øynene deres. 

Kristiane lurte på om hun ville oppleve en liknende dag en gang, om hun ville stå foran presten med en mann som viste med både ord og fakter hvor høyt han elsket henne. Så hadde hun sett for seg Olav og begynt å spinne på en fantasi om hvordan han ledet henne til alters, hvor de ble rette ektefolk. Hun hadde fantasert om at han kysset henne, det var ikke noe man egentlig gjorde foran andre, men hun hadde likevel sett det for seg, og det hadde gjort henne helt varm i kinnene, fordi det var litt forbudt og spennende, og fordi hun ikke våget å tenke lenger enn det. 

Olav satt ikke i biblioteket da de kom hjem. Det hadde hun ikke ventet heller. Det var sent, så han hadde sikkert gått til ro. Det skulle hun også gjøre. Hun sa god natt til Agnes, før hun gikk på værelset hun delte med Alva. Alva var stille, slik hun hadde vært det meste av tiden i det siste. Det passet Kristiane bra, for da fikk hun mer tid til egne tanker. 

Etter at de hadde lagt seg under dynene, ble Kristiane liggende med åpne øyne. Hun var for oppspilt til å sove. Det hadde vært så spennende å være vitne til en vielse som ble holdt under åpen himmel. Det hadde hun aldri sett for seg var mulig. 

Da Victoria skred frem mot Theo, hadde Kristiane tørket tårer. Alt hadde vært helt perfekt, og Inger var nydelig som brudepike. 

Etterpå hadde strykerne spilt et vakkert stykke, og senere hadde kvartetten fått følge av flere andre musikere som hadde spilt liflige melodier som hadde fått Kristiane i godt humør. Hun hadde ikke danset, men hun hadde likt å se på de andre som svingte seg og forsøkt å tenke seg inn i deres sted. 

Etter hvert hørte hun at Alvas pust hadde blitt jevnere og dypere, noe som tydet på at søsteren sov. Hun lurte på hvordan Olav var når han sov. Lå han helt stille, eller mumlet han utydelige ord? Og hvordan så ansiktet hans ut? Var det fredfullt eller plaget, fordi han fryktet fremtiden og var alene og ikke behøvde å forstille seg for noen?

Kristiane reiste seg og gikk forsiktig bort til døren. Hvis Alva våknet og lurte på hva hun hadde fore, ville hun bare si at hun skulle hente seg et glass melk nede på kjøkkenet. Det hendte at hun gjorde det de gangene hun hadde strevd med søvnen tidligere. Det var moren som hadde forklart henne at melk var ypperlig dersom man behøvde hjelp med å få sove. 

Ute i korridoren stanset hun og holdt pusten. Hun kunne ikke høre noen lyder. Begge foreldrene sov sikkert også. Hvor tungt de sov, visste hun imidlertid ikke, derfor måtte hun være stille. 

Så forsiktig hun kunne tok hun seg frem det lille stykket som skilte hennes værelse fra Stormyrs fineste gjesterom. Hva er det du gjør, Kristiane? for det gjennom henne, uten at det fikk henne til å snu. Nysgjerrigheten var sterkere. 

Langsomt trykket hun dørhåndtaket ned. Døren var ikke låst. Hun skrittet innenfor og lukket den rolig bak seg. 

Rommet lå i mørke. Kristiane listet seg mot sengen. Hun bøyde seg frem, for å kunne se Olav bedre ...

– Hvem der? 

Hun kunne sverget på at hjertet nær stanset i brystet, og hun virvlet rundt i retning av stemmen som hadde pirket henne i ryggen. 

Olav hadde reist seg og sto ved siden av lenestolen. Hun kunne ikke se uttrykket i ansiktet hans. Hjertet slo fort. Hun var glad hun ikke hadde skreket da hun skvatt. Da ville hun sikkert ha vekket resten av huset, og det kunne ha blitt en katastrofe. Det vil si, en katastrofe var det allerede. Hun hadde sneket seg inn på Olavs værelse og blitt tatt på fersk gjerning. Kinnene brant. Hun hadde lyst til å springe gråtende derfra. 

– Hva gjør du her, midt på natten, Kristiane? Har det hendt noe? 

– Jeg ..., jeg fikk ikke sove. Hun klarte ikke å møte bikket hans. Hun følte seg som en tåpe. 

– Og jeg som trodde at det spøkte her. Jeg håper ikke det hendte noe i bryllupet, noe som går utover nattesøvnen din?

Olav kom bort til henne. Kristiane kjente seg plutselig veldig klar over at hun sto der i bare nattkjolen. 
– Bryllupet var fantastisk på alle vis. Og brudeparet overrasket alle med å la seg vie ute i hagen. Det var kjempefint, sa hun fort. 

– Det var godt å høre. Olav så på henne. Kristiane ble redd for at han skulle spørre henne om hva hun gjorde der inne på værelset hans, midt på natten. For å komme ham i forkjøpet spurte hun: – Enn du? Hvorfor befinner ikke du deg i sengen?

– Det er tankene som skaper vanskeligheter for meg. De kan være veldig insisterende når de først setter i gang. 

– Er det vonde tanker?

– Det er ikke noe vi trenger å snakke om nå. Du fikk meg til å tenke på noe annet da du plutselig kom inn i værelset. Jeg tror aldri jeg har blitt så overrasket før. 

– Det var ikke meningen å skremme deg, Olav, sa Kristiane ulykkelig. Hun strevde med å roe ned pusten. Hun klemte den ene hånden sammen til en knyttneve, neglene boret seg inn i huden. Hun sa: – Var det fordi du var redd, at du ikke fikk sove? Da Olav ikke svarte henne med en gang, men isteden vendte ansiktet bort, skyndte Kristiane seg å legge til: – Jeg beklager hvis jeg stilte et spørsmål det er vanskelig for deg å svare på. 

Olav så på henne. – Da jeg kom hit til Stormyr, ventet jeg meg ikke annet enn et sted hvor jeg kunne hvile ut mellom behandlingene, men på disse månedene har jeg fått så meget mer enn det. Og nå opplever jeg at det står så mye mer på spill enn bare meg. Jeg er redd for hva jeg er i ferd med å gjøre med deg, Kristiane. Hvis dette mellom oss får fortsette ..., ja, jeg vet ikke engang hva det er. 

– Behøver vi å tale om det? Kan vi ikke bare være til stede i nuet og glemme alt annet? 

– Jeg er ikke frisk, Kristiane. Og hvis det mot formodning skulle gå ille med meg ... jeg vil ikke at du skal sitte igjen og føle deg sviktet på nytt. Han grep hånden hennes og holdt den hardt i sin. – Jeg har forledet deg, Kristiane.

Til toppen