| Forfatter: | Torill Karina Børnes |
| Innbinding: | Heftet |
| Utgivelsesår: | 2025 |
| Antall sider: | 256 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Serie: | Snøklokker |
| Serienummer: | 15 |
| ISBN/EAN: | 9788202857011 |
| Kategori: | Romanserier |
Omtale Vårløsning
Signe og Ninni er borte, og himmel og jord settes i bevegelse for å finne dem igjen. En jakt som skal vise seg å bli skjebnesvanger …
Neste sommer står for døren, og med det årets første skipsanløp. Hele bygda er nok en gang samlet for å se, og dette året bringer skipet med seg en gledelig overraskelse …
En slank, lyshåret dame, i en lysegul kjole med en snerten hatt på hodet, ble løftet av båten av en høy mann, kledd i en elegant, lys dress. Han slapp henne ikke, hun la armene om halsen hans og de ga hverandre et kyss under damens parasoll, før de smilte strålende til hverandre. Vida kan ikke tro sine egne øyne.
Utdrag
En stund senere mens de ventet på at middagen skulle bli klar, og Rose hadde gjort seg ferdig med å male – hun klarte knapt å konsentrere seg – gikk hun forbi glassdørene ut til den store, solrike verandaen, der det sto benker med puter og et lite bord til å sette fra seg tekopper eller vinglass. Dora satt der ute med et glass vin i hendene, Geneviv ved siden av henne. Samtalen var lav og fortrolig. Rose likte ikke å lytte til andres samtaler, men gjorde det av og til, hvis hun følte at hun hadde nytte av det. Som nå.
Hun stilte seg inntil veggen så ingen av damene kunne se henne, og spisset ørene.
«Det lyktes oss!» utbrøt Dora heftig, og ble hysjet på av Geneviv.
«Ikke hysj på meg, Geneviv!» svarte Dora. «Jeg trenger å få snakket om dette. Jeg har vært så engstelig og nervøs, har knapt negler igjen – alle er bitt ned! Men nå ser det ut til at alt virkelig har ordnet seg, og jeg er så usigelig lettet at jeg ikke har ord!»
«Ord virker du å ha,» mumlet Geneviv. «Men pass på dem, så du ikke forsnakker deg.»
«Å, jeg skal ikke røpe noe som helst, det lover jeg deg! Jeg er så takknemlig overfor din svigermor, som våget å hjelpe oss med dette. Jeg skylder henne, og deg, så enormt mye, og kommer aldri – aldri til å røpe noe som helst. Denne hemmeligheten tar jeg med meg i graven.»
«Hva vet Jade?»
«Hun vet ingenting.»
«Det er en lettelse.»
«Hm-m. Jeg tror Daniel ble litt mistenksom. Men han har i den siste tid vært en uvurderlig støtte for oss.»
«Hvor er han nå?»
«Han burde være her nå.»
Rose kvapp til.
«Han ba oss om å tie om at han kom, han ville komme overraskende på Rose.»
Moren lo tørt. «Det vil nok komme som en overraskelse, ja.»
Rose glemte seg helt, og bråvendte seg så raskt at hun var nær ved å velte en pidestall med en vase på. Før noen av damene oppdaget at det var hun som sto for bråket, pilte hun ut på gårdsplassen og speidet i alle retninger. Huset lå på en høyde ved en klippekant, der det var flere hundre meter ned til sjøen. Utsikten var fantastisk her oppe fra. Man kunne se det asurblå Middelhavet så langt øyet rakk. Hun begynte å gå mot der landet sluttet.
En mann avtegnet seg mot havet. En bredskuldret skikkelse med ryggen til henne, kledd i en lys dress. Hun holdt på å snuble mens hun gikk videre. Beina ville knapt bære henne.
Hun stanset noen meter fra ham.
Ventet. Klumpen i halsen vokste. Klarte knapt å puste.
Sakte vendte han seg mot henne, kikket seg over skulderen.
«Rose,» sa han med hes, mørk stemme.