Aila stirret sjokkert på Rudi. Solen skinte inn mellom sprekkene i det gamle naustet og laget smale striper av lys på gulvet som beveget seg mykt og stille, men det skjøre, vakre lyset klarte ikke å jage vekk den truende atmosfæren. Kroppen hennes var stiv og spent som en fjær. Hun svelget, men noe av redselen forsvant da hun møtte blikket hans.
– Du skal ikke vær redd, Aila. Jeg skal ikke gjøre deg noe vondt, jeg vil bare snakke med deg og be deg om en tjeneste.
Stemmen var lav og rolig, men hun hørte noe desperat i den. Hun hadde aldri sett ham slik, det var noe vilt og fryktinngytende over den høyreiste skikkelsen som skremte henne.
– Hva vil du snakke om? sa hun hest.
– La oss sette oss først, sa han og pekte på den slitte benken som sto inntil veggen. Midt på gulvet lå en gammel båt med bunnen i været. Rudi satte seg, lente overkroppen frem og støttet seg på albuene med hendene foldet.
Aila nølte. Mest av alt ville hun løpe fra ham, ut gjennom den åpne døren og hjem til tryggheten i direktørboligen, men hun innså at hun ikke ville klare å unnslippe. Rudi var sterkere og raskere enn henne. Hun måtte stole på at han ikke ville henne noe vondt.
– Lensmannen leter etter deg, sa hun og fuktet leppene nervøst med tungespissen.

Til toppen