Aila sank ned i sofaen og så bort på William, som sto med farens pisk og det blodflekkete halstørkleet mellom hendene. Ansiktet hans var mørkt og lukket. Aila slo armene om seg, kjente at hun frøs. Cecil var fryktet av mange, hun visste det. Han kunne være ondskapsfull, nedlatende og kompromissløs, men han hadde også en mykere side. Men hvem hatet ham så mye at de ville skade ham, kanskje til og med drepe ham?
– Si noe, William, sa Aila. – Tror du at han er ...?
William snudde seg mot henne og ristet svakt på hodet.
– Jeg vet ikke, sa han. – Jeg vet virkelig ikke. Han dro hånden gjennom håret og sukket.
– Kan han ha oppdaget innbruddstyvene og forsøkt å stanse dem, og så har de slått ham ned?
– At han er skadet, er tydelig, men vi får inderlig håpe vi finner ham i live så han kan fortelle oss hva som har hendt.
William snudde seg brått, la farens eiendeler på bordet og gikk mot døren.
– Du blir med meg, George. Vi må ut og lete etter ham, vi har ingen tid å miste. Be stallguttene sale hestene, vi har noen saler liggende i et skap i gangen.
George nikket og forsvant ut.
Aila reiste seg.
– Vent, William, jeg vil bli med og lete etter ham, sa hun.
William så skeptisk på henne.
– Det kan bli en lang dag, er du sikker på at du orker det? Du må tenke på barnet.
– Det går fint. Jeg er ikke syk, og jeg kan ikke bare sitte her og tvinne tommeltotter, sa hun bestemt.
– Ja vel, jeg ser at du har bestemt deg, men da lover du å være forsiktig, og at du holder deg i nærheten av meg. Jeg kan ikke ta sjansen på at noe skjer med deg også.
– Det lover jeg, sa hun og la hånden på armen hans. – Ikke bekymre deg for meg, nå skal vi finne Cecil. Jeg skal bare ta på meg noe varmere.
William dro henne inntil seg.
– Ja, det skal vi. Vi er nødt til å finne ham. Han kysset henne fort på pannen før han skjøv henne fra seg. – Gå og kle deg om nå, så hjelper jeg til med å sale hestene.
– Det tar ikke lang tid, sa Aila og fortet seg opp trappen.

Til toppen