Samuel banket lett på døren. Altfor forsiktig. Så forsiktig at han knapt kunne høre det selv. Likevel, rett etterpå, hørte han skritt i gangen.

Han knyttet nevene hardt og løsnet dem. Det gjorde ham roligere, og da døren ble åpnet og han stirret rett inn i Aslaugs vakre ansikt, var det som om han ble fylt med ny styrke og besluttsomhet. Det var nå det gjaldt. Nå eller aldri. Han kunne ikke sløse bort mer tid.

I et glimt syntes han å se overraskelse i ansiktet hennes, men så stivnet hun. «Er det deg?» sa hun kort. «Hva gjør du her?»

Han ble usikker. Hun viste ikke det minste tegn til glede. Det burde hun vel hvis hun fortsatt brydde seg om ham? Eller var det skuffelsen over måten han hadde oppført seg på, som fikk henne til å reagere slik? «Jeg skulle ha snakket med foreldrene dine. Er de inne?»

Den lille nyven som alltid dukket opp når hun var bekymret, viste seg mellom øynene hennes. «Jeg skal høre om de vil ta deg imot.»

Stemmen hennes var anstrengt, og idet hun lukket døren, tenkte han at han var i ferd med å gjøre noe dumt. Han burde ikke gått dit. Han burde visst bedre. Alt var tapt likevel.

Tankene ble avbrutt idet han nok en gang hørte skritt.

Aslaug røsket opp døren. Uten å se på ham slo hun hånden ut mot den åpne stuedøren. «Du kan gå inn.»

Muligheten for å stikke av, var borte. Han var nødt til å fullføre, og for hvert skritt han tok, vokste usikkerheten. Da han trådte over terskelen og inn i den store, lyse stuen, var det ikke mye han så, bortsett fra skikkelsene i sofaen. Ekteparet han kjente så godt, men som han på et vis hadde sveket. Først da han kysset datteren deres, og så hadde han sagt opp enda de var fornøyde med ham. Nå mintes Samuel hvor lett bonden hadde akseptert oppsigelsen.

«God dag, Samuel. Jeg hadde ikke ventet å se deg igjen her.»

Bonden hørtes vennlig ut, men noe var likevel annerledes. Noe Samuel ikke hadde merket før. Han strammet seg opp, flyttet blikket fra bonden til hustruen hans og bukket. «Jeg har kommet for å snakke med dere om noe jeg burde ha tatt opp for lenge siden.»

De sa ikke noe, bare så på ham. Skjønte de hva han var i ferd med å gjøre? Visste de hva han hadde tenkt å si?

Samuel kremtet og skottet bort på Aslaug, som hadde satt seg ved siden av foreldrene. Hun stirret stivt på ham, viste ingen følelser. Kan hende trodde hun at han skulle spørre om å få tilbake stillingen sin. Det kunne jo også være en mulighet.

Han kunne ikke gi seg nå. «Det gjelder Aslaug.»

Rykningen i bondens ansikt gjorde Samuel sikker. Aslaugs far hadde visst det hele tiden. Han hadde skjønt at de var kjær i hverandre.

Plutselig sto alt tydelig for Samuel, og han gjøs. Han var årsaken til at Aslaug ble bortlovet til grannesønnen. De ville gjennomføre det så fort som mulig for at det ikke skulle utvikle seg noe mer mellom datteren og ham. Og da han sa opp, hadde bonden vært lettet. Samuel hadde hatt rett i antagelsene sine. Ved å si opp hadde han løst et problem for dem. Et problem som kunne ha blitt skjebnesvangert, så sta og egen som Aslaug var. Og bortskjemt. Hun pleide å få det som hun ville, hadde han forstått.

Hadde han snudd i døren, ville han ha sluppet å bli avvist, men hadde ikke lenger noe å tape. «Jeg vet det er meningen at Aslaug skal ekte grannesønnen,» fortsatte han. «Men jeg er kjær i henne og har vært det lenge. En gang var Aslaug kjær i meg også,» la han forsiktig til og så på henne. Hadde hun ikke følelser for ham lenger, eller kom hun til hjelpe ham gjennom det som for ham fremsto som et mareritt?

Samuel trakk blikket til seg og så på bonden. «Jeg vet jeg ikke har mye å tilby,» gjentok han. «Men du har selv sagt jeg er en flink arbeidskar, og jeg vil gjøre alt som står i min makt, for at Aslaug ikke skal lide noen nød.»

Om Aslaug var overrasket, viste hun det ikke. Ingen av dem sa noe. «Jeg ber derfor om Aslaugs hånd og muligheten til å ekte henne,» avsluttet Samuel og så fra den ene til den andre.

Det var en lettelse å få sagt det. Nå hadde han fortalt dem om sin kjærlighet og sagt at han ønsket å gifte seg med Aslaug. Nå kunne hun da ikke være skuffet over ham lenger. Hva foreldrene mente, var en annen sak.

Bonden var blitt uvanlig blek, oppdaget Samuel med ett. Hustruen også.

«Jeg skjønner at dere trenger å tenke gjennom det,» fortsatte Samuel fast i stemmen. «Jeg kommer tilbake om noen dager for å motta svaret.»

Det var det han trengte å si for å kunne forlate huset med hevet hode. Han snudde seg sakte og gikk mot døren. Hele tiden gikk han med et håp om at de skulle rope ham tilbake, men det skjedde ikke, og da han kom utenfor og lukket døren etter seg, skalv han så hele kroppen ristet.

Til toppen