Veiene møtes (Heftet)

Serie: Morshjerte 19

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2012
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Morshjerte
Serienummer: 19
ISBN/EAN: 9788202372606
Kategori: Romanserier
Omtale Veiene møtes
I Morshjerte 19 vil to sterke kvinner og hovedpersoner endelig møte hverandre – Mali fra Arvesynd og Maren fra Morshjerte. Dette er et møte du ikke vil gå glipp av! Det er duket for nye intriger, store hendelser og nye utfordringer!

Maren har fått nok av halvsannheter og hemmelighetskremmeri, og bestemmer seg for å rydde opp i livet sitt. Hun snakker ut med Johannes, og tar et dramatisk oppgjør med moren og tante Emma. Men å fortelle vesle Oda sannheten, er ikke like lett. Maren tyr til sin faste løsning på problemene – hun skyver dem foran seg.
En dag drar hun og Trond innover i dalen for å kjøpe en vevnad av den kjente vevkunstneren Mali Stornes.

– Velkommen, smilte hun og rakte frem hånden. – E er Mali Stornes.
– E er Maren Bredli Lia, sa Maren og grep hånden hennes, – og det her er mannen min, Trond Lia. Mang takk for at vi fekk komma.
– Det er no berre triveleg, sa Mali. Hun satte det brune blikket i Trond og smilte til ham. – Mannen min, Håvard, kjem straks ut. Vi tenkt at du kan hende heller villa sjå deg litt om på garden, mens e viser kona di ka e har av vevnad og annet.

UTDRAG FRA BOKEN:
Oda og Johannes hadde vært ute og plukket en stor, fargerik bukett sommerblomster som de skulle ha med opp til Helenes grav. Maren hadde tullet fuktig avispapir rundt stilkene så de skulle holde seg. Johannes hadde tatt på seg dressbukse og hvit skjorte, og hadde dressjakken hengende over armen.

            – Du treng nok ikkje jakken, sa Maren. – Det er ein varm ettermeddag, og vi vert ikkje så lenge.

            – Jeg vil ha på meg dress når jeg skal besøke Helenes grav, sa han lavt. – For meg blir dette som en begravelse, Maren, den begravelsen jeg aldri fikk deltatt i.

            – Det forstår e, nikket Maren. – Du er viss på at du orker det her, da? Vi kan utsette det om du vil.

            – Nei, dette ønsker jeg å gjøre, sa han rolig. – Jeg er rede til å ta farvel med Helene nå.

            Oda kom løpende mot bilen med den store blomsterbuketten i hendene. Hun hadde også skiftet. Hun hadde forlangt å få ha på seg den hvite kjolen som hun hadde brukt ved flere anledninger, både triste og glade.

– E forsto at di hadd vore på butikken i dag? sa Maren da de kjørte oppover dalen.

            – Ja, vi mått handel for ho Olaug, sa Oda. – Og så villa vi la han Joss får hels på ho Oline. Han hadd ikkje vore så langt som til butikken enno, og vi lyt pass på at han får treffe folk, veit e. Han må skaff seg venner, veit du.

            – Og Oline skremt ikkje vettet av deg, da? smilte Maren og kikket bort på Johannes, som satt i forsetet ved siden av henne.

            – Oline likt han, svarte Oda, før Johannes rakk å si noe. – Ho var både raud og blid.

            – Var ho det? sa Maren overrasket. – Det var da bra. Ho kan vara litt uforutsigbar, ho Oline, la hun til og kikket bort på Johannes.

            – Det var en hyggelig dame, sa Johannes bare.

            Frua på gården sto ute og tok imot dem da bilen svingte inn på tunet. Hun rakte Johannes hånden. – Kondolerer, sa hun alvorlig.

            – Takk skal De ha, svarte Johannes og trykte hånden hennes. – Og takk for at min kone fikk være her den siste tiden hun levde. Jeg har forstått på fru Bredli Lia at De stelte godt med Helene.

            – Der var no dessverre så lite e kunna gjer for ho, sa gårdsfruen. – Ho var eit snilt menneskje, fru Ludvigsen, ho klaga ikkje.

            Johannes så ned. – Hun klaget sjelden, min kone. Men takk i alle fall.

            – Vil De kan hende sjå rommet der ho låg?

            – Nei takk, svarte han fort. – Jeg tror vi skal gå til graven i stedet.

            – Kan e by på kaffe når De har vore på graven?

            – Mange takk, svarte Johannes, før Maren fikk sagt noe. – Men da tror jeg vi må dra hjemover. Men ellers takk.

            – E trudd at du villa sjå huset, sa Maren da de ruslet langs stien på den stille gravlunden. – Rommet der ho låg ...

            – Ja, jeg hadde tenkt det, svarte han, – men så ble det klart for meg at det ikke har noen hensikt. Det som har skjedd, har skjedd, og jeg orker i alle fall ikke å sitte og drikke kaffe og tørrprate etterpå. Så la oss gå til graven, og så drar vi tilbake til Lia. Det føles best slik, om det er greit for deg?

            Maren registrerte at Oda merkelig nok ikke hadde blandet seg i samtalen. Nå stakk hun den ene hånden inn i neven til Johannes og gikk taus ved siden av ham. I den andre hånden knuget hun blomsterbuketten.

            De kom frem til graven under den store hengebjørken. Maren hadde vært der tidlig på sommeren og satt ned noen planter, og heldigvis sto de fortsatt fint, så gravstedet var pent og ordentlig. De ble stående i en liten halvsirkel, Oda mellom de to voksne.

            – Så her endte du, Helene, sa Johannes lavt. – Hvem skulle trodd at livet ble slik? Det har tatt sin tid før jeg fant frem til deg, og jeg beklager det. Jeg er så lei for at jeg ikke var der da du trengte meg som mest, men nå er jeg her – selv om det er for sent.

            – Ikkje vara lei deg, Joss, sa Oda og lente seg tett inntil ham. – Da mamma og e var her like etter at Helene var død, så kom det daland ei fjør ned på gravstenen. Minnest du det, mamma?

            Maren nikket stumt. Hun husket også det lille glimtet hun hadde fått av en skogsdue som forsvant opp gjennom løvverket på den store bjørka. Oda hadde vært overbevist om at det var en engel, for hun trodde fullt og fast at Helene var blitt til en engel, og Maren så ikke noe galt i å la henne bli en den troen – i alle fall foreløpig.

            – Ho Helene er i himmelen, fortsatte Oda og så opp på Johannes. – Ho er ein stor, fin engel, ho no.

            – Er hun det? sa han sakte. Han la en arm om skuldrene hennes og dro henne tettere inntil seg.

            – Aldeles sekkert! Oda rakte ham blomstene, som hang med hodet etter å ha vært knuget lenge i en varm, liten hånd. – Du får gje ho blomstran, du, Joss.

            Han tok buketten og satte den i den sorte vasen som sto foran stenen.

            – E skal hent vatten, sa Maren fort og gikk mot springen som var satt opp ved inngangen til gravplassen.

            Johannes og Oda ble stående. Johannes la en hånd på gravstenen. – Da vil jeg si farvel, Helene. Jeg vet alt nå, og du vet at jeg har tilgitt deg. Jeg forstår at du hadde det vanskelig, både før og etter det du og Maren gjorde. Jeg var visst aldri der når du virkelig trengte meg, og det er jeg så lei for. Hvil i fred, kjære du.

            – No vart ho Helene glad, sa Oda lavt.

            – Tror du det, Oda?

            – Det veit e, Joss. All vert glad når ingen er sint på dem meir. Du har vel vore sint på ho, og det har ho sett, men no sa du at du har tilgjeve ho. Så no har ho det bra, ho Helene. Og no skal e syng om den fine stjerna på himmelen, ho som skin når det vert mørkar på kveldan. All som dør får ei stjerne på himmelen, veit du. Det har vorte nokre stjerner etter kvart, la hun til og sukket.

            Johannes satte seg på huk og rakte armene ut mot Oda. Hun gikk inntil ham og slo armene om halsen hans.

            – Min lille, vakre Oda, sa han lavt inn mot håret hennes. – Jeg er så glad at du finnes. Livet ble langt bedre enn jeg hadde trodd, tross alt. Vet du at jeg er svært glad i deg?

            Oda nikket inn mot ham.

            – Ja, mamma har sagt det. Du trudd at du var far min.

            – Ja, jeg gjorde det, svarte han lavt.

            – E har alt ein far, e, veit du, sa Oda lavt. – E veit at mor mi ga meg til ho Helene da e var bitte lita, men e forstår ikkje alt det. For ho Helene var ikkje mor mi, men ...

            – Du skal ikke tenke så mye på det, Oda, sa Johannes. – Det finnes en forklaring på det, men den er vanskelig å forstå, selv for meg som er voksen. Jeg tror det er lurt om vi ikke tenker noe særlig på det, gjentok han.

            Maren kom tilbake med en kanne med vann og fylte vasen. Resten vannet hun blomstene på graven med.

            – Da vil e søng for Helene, sa Oda brått.

            – Vil du synge ? Johannes så overrasket på henne.

            – Ho Oda bruker å søng, sa Maren fort. – I kjerka og i selskaper og ...Ho er utruleg flink til å søng.

            Odas klare stemme fløt ut i den stille sommerkvelden. «Eg veit i Himmelrik ein borg», sang hun. Maren hadde ikke visst at hun kunne den salmen. Karine lærte Oda mye hun ikke visste, tenkte hun.

Johannes sto med bøyd hode og lyttet. Maren så at han gråt uten en lyd. Da siste tone døde ut, tok han rundt Oda igjen. – Du er virkelig et usedvanlig barn, kjære Oda, sa han lavt. – Takk for at du sang så vakkert for Helene og meg. Nå føler jeg at jeg kan gå herfra med fred inni meg. Takk, snille Oda. Tenk at du er slik en begavet liten sangfugl!

            Da de kom til porten, snudde hans seg en siste gang. – Farvel, kjære Helene, hvisket han. – Da slipper jeg hånden din og går videre alene. Det var slik det ble, men det skal gå bra nå – tror jeg.

            Så falt porten igjen etter dem med et lite klirr.

Til toppen

Andre utgaver

Veiene møtes
Bokmål Ebok 2012
Veiene møtes
Bokmål Nedlastbar lydbok 2016
Veiene møtes
Bokmål Nedlastbar lydbok 2024
Bøker i serien