«Alt dette er fortid, far,» svarte hun. «Og alt burde være tilgitt og glemt. Fortiden burde ikke få svartmale tiden som er nå, eller forholdet mellom Jardar og meg. Du kan jo leve med Signe?»

«Hadde det ikke vært for denne fortiden, hadde du aldri kjent Jardar!» svarte faren hissig.

«Og du hadde ikke vært gift med Signe. Du er kjær i henne, er du ikke?» Da faren ga henne et bekreftende nikk, fortsatte hun: «Og jeg er kjær i broren hennes og vil gifte meg med ham.»

Denne gangen var det farens tur til å sukke.

«Far,» hun la hånden på armen hans. «La oss glemme det som har vært og ikke lenger leve i alt det vonde. La oss se fremover, vær så snill! Jeg forstår hva du tenker og føler, jeg gjør virkelig det. Du har mistet så mye! Men du sa det selv, at du forstår hvorfor jeg holder av Jardar, og jeg ber deg om å holde på den gode tanken. Åpne hjertet ditt for ham, vær så snill!»

«Du ber om mye,» mumlet han og senket blikket. «Jeg er redd, skjønner du. Hjertet mitt snører seg sammen bare ved tanken på at det skal skje oss noe mer ondt.»

«Ingenting ondt vil skje bare du stoler på Jardar!» svarte hun og nikket ivrig. «Han er en god mann med et inderlig godt hjerte.»

Han så bedrøvet på henne. «Kanskje du har rett,» sa han. «At jeg har tapt og må innse det. Jeg forsto det vel allerede den dagen du stilte deg beskyttende foran ham og rettet et gevær mot meg, din far.» Han løftet blikket mot de drivende skyene over dem. «Jeg vet ikke om jeg klarer å la det stå til. Men jeg kan prøve.» Han så på henne, øynene var fuktige da han nikket til henne og grep om hånden hennes. «Jeg skal prøve, for din del, Vida.»

«Å, far!» utbrøt hun, bykset opp og kastet seg i armene hans. «Tusen, tusen takk! Jeg er så glad i deg.»

Han klemte henne inntil seg. «Neste gang han kommer til Uri, skal jeg ikke avvise ham. Men ...» Han skjøv henne litt fra seg. «Forvent deg ikke mer fra meg foreløpig, heller ikke fra Signe. Hun holder mer av broren sin enn av husbonden sin. Aller helst ser hun at han drar tilbake til Amerika og gifter seg med enkefru Samantha.»

«Det kommer ikke til å skje noe mer vondt nå, far!» svarte Vida, uvillig til å levne enkefruen en tanke. «Det er vi som skaper fremtiden og det vi gjør her og nå. Hvis vi tror på en god fremtid, er jeg sikker på at vi kan få en! Alt annet er for meg bare mørk overtro.»

Faren strøk henne over håret. «Kan du tilgi meg for at jeg løy for deg og ikke ga deg brevet hans?»

«Jeg kan det nå!» svarte hun med overbevisning og smilte lykkelig til ham.

Han nikket, et smil lekte i munnvikene hans. «Det er godt å se deg sånn,» sa han. «Du har lidd så altfor lenge.»

Hun ble fuktig i øyekrokene og måtte blunke hardt.

«Er det han som gjør deg lykkelig?»

«Ja, far,» svarte hun uten å nøle.

Blikket hans vek. «Jeg frykter at det er mer dårlig nytt i vente. Kan du tåle det?»

«Så lenge vi står sammen, kan jeg tåle alt!»

«Godt.»

Til toppen