Velhaven hotell (Heftet)

Serie: Soloppgang 22

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2015
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Soloppgang
Serienummer: 22
ISBN/EAN: 9788202479213
Kategori: Romanserier
Omtale Velhaven hotell

Stina får en idé. Mathias mener den er dumdristig. Men Stina må bort fra Fall og Mathias’ familie. Hun satser alt på at hun denne ene gangen kan stole på Albert Johansen. Skogsjenta Maja må tilpasse seg et nytt liv, i Christiania. Kan hun virkelig leve som en fin frue i byen, uten skogen og friheten? Og klarer Andrine og Isak virkelig å finne tilbake til hverandre?

«Snu deg mot meg, Andrine. Vær så snill, se på meg når vi snakker sammen,» ba han, og hun gjorde som han sa. Øynene deres møttes, og hun kjente at hun savnet ham så fælt at det gjorde vondt.

 
«Serien anbefales på det varmeste.» Kristina Brinch, bokelsker

Til toppen

Andre utgaver

Velhaven hotell
Bokmål Ebok 2015

Flere bøker av Jorunn Johansen:

Utdrag

Inga trådde ut på isen med øksen i den ene hånden og snøret i den andre. Som åte hadde hun et lite fleskestykke hun hadde fått av kokka. Inga hadde selvfølgelig ikke fortalt henne hva hun skulle bruke det til, og Hilda hadde heller ikke spurt.
Det knaket under støvlene hennes, men hun gikk forsiktig utover bare på trass. Ingen skulle le av henne, og i hvert fall ikke Ingar. Det fant hun seg ikke i. Han trodde at hun ikke klarte noen ting, at hun bare var dum og barnaktig. Men der tok han feil!
Da hun var kommet et godt stykke utover, la hun fra seg snøret på isen og begynte å hogge. Øksen var tung, og hun hadde ikke holdt på lenge før hun var så sliten i armene at hun så vidt klarte å løfte den. Hun svor en ed som ikke passet seg for en dame, men her var hun alene og ingen kunne høre henne.
Etter å ha forsøkt å få hull i isen en lang stund, ga hun opp. Tårene kom fort. Ingar hadde fått rett. Hun hadde ikke noe her å gjøre.
Da hørte hun plutselig en stemme bak seg. Hun virvlet rundt, og der sto Ingar og smilte.
 ”Hvordan går det, Inga? Har du fått fisk?” humret han, og hun fikk lyst til å kyle øksen i hodet hans, så sint var hun.
”Gå din vei, Ingar! Jeg klarer meg utmerket. Om en time har jeg ørret nok til middag,” snerret hun og skar en stygg grimase, men Ingar tok ikke notis av det. Han så heller på øksen hun holdt i hånden og stedet der hun hadde hogget. Hun så selv at det var bare noen hakk i isen og gremmet seg.
”Jeg kan hjelpe deg, hvis du vil,” sa han og rakte ut hånden. Motvillig ga hun ham øksen og tørket tårene.
Ingar begynte å hogge, og det tok ikke lang tid før han hadde fått hull i isen. Igjen ble hun irritert, men forsøkte å ta seg sammen. Det var urettferdig at han var så sterk og hun så svak.
”Sånn. Nå kan du bare slippe snøret ned i vannet,” sa han og smilte enda bredere. ”Så får vi håpe du får fisk, slik at du får middagen din.”
Hun hørte et snev av latter i stemmen hans, men ble hun så opptatt av fiskingen at hun ikke brydde seg om det.
”Jeg håper du er varm nok. Det kan ta sin tid, dette vet du, og du kan risikere å ikke få en eneste fisk. Det kommer helt an på om du har funnet det riktige stedet,” sa han og smilte igjen.
”Hva er det som er så morsomt? Jeg synes ikke det er noe å le av. Jeg vil ha ørret, og da må jeg jo fiske den,” sa hun ampert.
”Du kan jo rykke litt forsiktig i snøret. Kanskje fisken synes det er fristende med flesk.”
 Inga bestemte seg for ikke å høre på ham lenger og satte seg ned på isen med ryggen til ham. Hun rykket forsiktig i snøret et par ganger og forsøkte å se ned i det mørke hullet, men det var ingenting å få øye på.
”Jeg synes du skal gå,” sa Inga og så opp på ham. Da la hun merke til at det lå en børse i snøen like bak ham. ”Hvorfor har du med deg våpen?” spurte hun.
”Det er ulv i området. Og jeg vet hva de dyrene er i stand til. Jeg kom over en hel flokk og det var så vidt benet mitt ble bergetDet er beinet mitt et bevis på. NoOg noen granner har faktisk sett bjørn ikke langt herfra. Da er det lurt å ha med våpen, noe du ikke tenkte på. Du må ikke glemme at vi er i villmarken nå, og det er rovdyr overalt,,” sa han.
”Men bjørnen ligger vel i hi ennå?” sa hun.
”Nei, den gjør nok ikke det lenger. En binne med tre småunger er sett i området.”
Inga svelget. Og hun som hadde gått hit alene! Ingar burde ha advart henne.
”Hvorfor sa du ingenting til meg før jeg gikk?”
”Jeg hadde ikke planer om å la deg være her alene, men en annen gang må du ta med deg børsa, for det er ikke sikkert jeg kan passe på deg hele tiden.”
Hun så at han moret seg og ble irritert på ham igjen, men i det samme kjente hun at det nappet.
”Jeg får fisk!” ropte hun ut og kom seg på bena.
”Hysj! Du skremmer vettet av den, Inga. Dra i snøret nå og få fisken opp på isen,” sa Ingar med lattermild stemme.
Hun kikket skrått på ham. ”Hvorfor ler du alltid av meg? Synes du jeg er så tåpelig?” Inga dro snøret forsiktig opp.
”Nei. Men du morer meg. Jeg må innrømme at du gjør meg glad. Det er lenge siden jeg har ledd så mye som etter at vi ble gift.”
Inga så på fisken som sprellet og kastet fra seg snøret på isen. Hun syntes den var vemmelig, men den var ganske stor, og det betydde at hun fikk fiskemiddag i dag.
Hun var så ivrig at hun gled og holdt på å falle, men Ingar grep tak i henne og ga henne en hånd å holde i. Hun rettet på kåpen  kjolen da hun sto foran ham og så samtidig ned på den sprellende fisken.
”Skal du ikke knekke nakken på den?” Ingar lettet på brynene. Hele tiden hadde han det fortærende glimtet i øynene, og hun kunne ha fiket til ham, men det gjorde hun selvfølgelig ikke. Det fantes grenser for hvor freidig hun kunne oppføre seg.
Hun bøyde seg ned og grep øksen. Vemmelsen skjøt gjennom henne. ”Jeg kan ikke drepe den,” sa hun og gren på nesen.
”Når du fisker, må du også drepe fisken,” sa Ingar fast.
”Hva? Nei, du kan vel gjøre det, du? Vær så snill!” Hun så bedende på ham, men han smilte og ristet på hodet.
”Skal du ha fiskemiddag, må du drepe den selv. Du kan ikke la den ligge der og pines?”
Inga ble så irritert at hun kylte økseskaftet i hodet på fisken.
”Se der, ja. Nå er det gjort. Skal vi gå hjemover? Det begynner å mørkne og det er kaldt,” sa han.
Inga var overveldet over det hun hadde fått til. ”Er det en ørret?”
”Ja, det er det. Så nå skal Hilda lage god middag til deg. Er du fornøyd?”
Inga nikket. ”Ja, det er jeg.” Og merkelig nok var det sant. Hun følte seg glad. Hun hadde fisket for første gang i sitt liv, og Ingar var i grunnen en sympatisk mann. Kanskje det var på tide at hun begynte å glede seg over at han var snill og god mot henne. For hun visste jo at Viktor aldri kom tilbake.

Til toppen

Bøker i serien