Sigurd ruslet oppover Thorvald Meyersgate. Han var på vei til moren og faren sin for å overraske dem med et uventet besøk. Det var altfor sjelden han var hjemme, tenkte han. Nå som faren hadde ligget så lenge på sykehus attpåtil. Han visste ikke hvor tiden ble av, men uke etter uke rant bort som sand mellom fingrene.

Han tenkte på hvor mye moro han hadde hatt her på Grünerløkka da han var barn. Han hadde egentlig ikke fått lov til å bevege seg så langt nedover mot byen, men hadde gjort det likevel. Sagenerampen hadde sloss mot guttegjenger fra Foss og Grünerløkka skole, og de hadde hatt hele området fra Sannerbrua og ned til Nybrua som sitt område. Det hadde gått hardt for seg mange ganger, og det var mye han hadde vært med på som foreldrene aldri hadde fått vite.

Så rart å tenke på at én mann en gang hadde eid hele Grünerløkka! Friedrich Grüner hadde eid området helt opp til Grefsenåsen. Tenk å eie så mye!

Han nærmet seg Biermannsgate. Plutselig ble en butikkdør foran ham revet opp, og en ung kvinne ble kastet ut. Sigurd rakk akkurat å få tatt imot henne og forhindret at hun falt med hodet rett ned i asfalten. Han snudde ansiktet mot døren. Innenfor fikk han et kort glimt av en svær brande av en mann før denne skyndte seg vekk.

«Han kunne ha drept deg!» utbrøt han forferdet mens han holdt henne for at hun skulle få igjen balansen.

«Det var det han prøvde på,» syntes han hun sa, men han var ikke sikker. Hun var tynn, nærmest mager, og hadde bare på seg en tynn kjole med korte ermer. Antakelig hadde hun stått bak disken. Kroppen hennes skaket, det var sikker både av redsel og kulde.

Sigurd så seg rundt etter hjelp, men det var ikke et menneske å se.

«Prøv om du kan klare å gå,» sa han mens han skottet urolig opp mot døren der den bøllen hadde stått.

Hun forsøkte, men svaiet og lot til å ville falle igjen.

Sigurd følte seg rådvill. Her sto han med en fremmed kvinne i armene og visste ikke hva han skulle gjøre med henne. Han kunne ikke gå fra henne i den tilstanden hun var, og det var ingen som kunne hjelpe ham. Resolutt løftet han henne opp og bare henne et stykke. Da han satte henne fra seg, merket han hvor voldsomt kroppen hennes skaket, og han tok resolutt av seg jakken og la den om skuldrene hennes. Hun var pen, antakelig i tyveårene, men så mager at kinnene var innhulte. Nå så han også at det var røde striper på halsen hennes som om noen skulle ha klort henne. Jenta var mishandlet, det var det ingen tvil om.

Han så seg rundt enda en gang, men gaten lå død og stille. Folk var for lengst kommet hjem fra arbeidet, og det begynte å mørkne. Samtidig fryktet han at kjempen innenfor butikkdøren skulle komme settende etter dem.

Han hadde ikke noe valg, han var nødt til å ta henne med seg. Heldigvis var han sterk, men han hadde aldri før båret et menneske over lengre strekning. Det var heldigvis ikke så langt opp til Biermannsgaten, og når han først var kommet dit, var det ikke lange biten bortover til Sagene skole og derfra til verksmesterboligen. Han var nødt til å forsøke.

Hvordan kunne noen sende en svak og hjelpeløs ung kvinne på hodet ut av døren? Hvis han ikke hadde kommet, kunne hun ha falt og brukket nakken. Slått seg fordervet. Det var forsøk på mord! Han hisset seg opp mens han gikk, ønsket han kunne slått til den karen så han virkelig kjente det.

Nå måtte da et eller annet menneske dukke opp snart! Pleide det å være så stille her på denne tiden? Da var det mer liv på Lambertseter. Unger som lekte i gaten, folk som spaserte, pratet og lo.

Kanskje moren visste hvem jenta var? Hun kjente så mange. Hun og faren ville helt sikkert ta pent imot den fremmede når de fikk høre hva som var hendt.

Jenta gjorde plutselig forsøk på å komme seg løs.

Han satte henne ned. «Klarer du å stå på bena?»

Hun svarte ikke, snudde på hodet og så seg skremt tilbake.

«Han kommer ikke etter oss. Det er ingen her.»

«Han dreper oss,» hvisket hun.

«Det er ikke langt igjen til der foreldrene mine bor. Jeg er sikker på at de vil hjelpe deg.»

«Ingen kan hjelpe meg.» Hun tok et par skritt, men vaklet.

Han la armen om skuldrene hennes og støttet hennes mens hun prøvde å gå. Det gikk bra et lite stykke, så svaiet hun igjen, og han løftet henne opp og gikk videre.

Til toppen