Velkomst (Heftet)

Serie: Annas skjebne 16

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2012
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Annas skjebne
Serienummer: 16
ISBN/EAN: 9788202372958
Kategori: Romanserier
Omtale Velkomst
Emilia følte sorgen og fortvilelsen vokse. Det gjorde så utrolig vondt å kjenne en drøm bli knust og bli liggende rundt henne i småbiter. Drømmen om et hjem, en familie og om en sunn og frisk Victoria, med barnets uskyldige glede lysende fra de mørke øynene. En lykkelig oppvekst for Victoria. Det var alt som betydde noe. Det var det hun hadde drømt om. Nå forsto hun, der hun satt og ikke helt visste hvordan hun skulle få trøstet barnet, at hun nok måtte slite hardt for å få plukket opp bitene av den knuste drømmen.

UTDRAG FRA BOKEN:
Emilia så på det lille ansiktet som var vendt opp mot henne med en eneste bønn i de mørke øynene. En bønn om å ta henne med bort derfra.
Hun tvang frem et smil.
– Nå skal vi se hvor fint det er inne, sa hun og la en hånd på Victorias hode. – Det blir sikkert trivelig å bo her. Du kan få katt og kaniner, og kanskje høner.
– Jeg vil ikke …
– Kom nå. Emilia hørte at hennes egen stemme var like gråtkvalt som barnets.
Frank sto allerede på trappen med nøkkelen i ytterdøren.
– Kommer dere? Han snudde seg mot dem. Uten å vente på svar, tok han koffertene deres og bar dem inn i huset. Årsaken til at han ikke ville tilbringe de første hvetebrødsdagene sammen med familien hennes i Åsgårdstrand, var tydeligvis glemt, for nå gjorde han ingen forsøk på å ville bære henne over terskelen inn i hennes nye hjem. Han var forsvunnet inn før Emilia rakk å flytte en fot.
– Kom nå. Hun grep hånden til Victoria, så gikk de nølende, som om begge fryktet det verste der inne bak de grå og værbitte veggene, mot trappen og inn gjennom ytterdøren, som han hadde latt stå åpen.
Først kom de inn i et mørkt bislag uten vindu. Bare en liten glugge øverst på veggen slapp inn nok lys til at hun kunne se alt fottøyet, støvler, beksømsko og andre, slitte sko som lå slengt utover gulvet under en hylle om var spikret opp i ansiktshøyde. På hylla lå det tauverk, klær og gamle aviser. Et par malingsbokser var plassert oppå en rusten sag. Alt vitnet om rot og kaos.
Emilia prøvde å lukke øynene for alt rotet og fulgte etter Frank gjennom en knøttliten gang, der det hang en anorakk, en lusekofte og et par andre jakker på knagger på veggen. Fra gangen kom de inn i et stort kjøkken med to smale vinduer som begge vendte ut mot skogen. Falmede gardiner med en ubestemmelig, grågul farge hang i en slapp spiral tvers over den nederste halvdelen av vinduene.
Hun hadde ventet å bli møtt av en tung og innestengt lukt da hun kom inn i huset, men kjente til sin gledelige overraskelse at det luktet rent. Grønnsåpe. Da hadde han i det minste vasket i huset før han brakte sin nye familie hjem, tenkte hun og prøvde å overse de to tomme ølflaskene og det halvfulle askebegeret som sto skjøvet inn mot veggen borte på den lave kjøkkenbenken.
Under vinduene var det plassert et bord med fire stoler. En falmet voksduk med et tydelig merke etter en sigarettglo dekket bordplaten. Emilia kunne se at han hadde glemt å tørke av duken da han vasket. Runde ringer etter glass og skjolder etter fettflekker syntes mellom de falmede firkløverne som dannet mønsteret i duken.
– Nå? Hva synes du? Frank satte koffertene fra seg på kjøkkengulvet. Filleryen som lå på de slitte gulvplankene så ny og fin ut. – Fint, hva?
– Jo … Emilia klarte ikke med sin beste vilje å vise noen entusiasme.
– Kom, la meg vise deg resten. Han lot ikke til å merke hennes manglende begeistring. Med en nesten barnslig iver åpnet han en dør som viste seg å føre inn til en liten stue. Stuen var mindre enn kjøkkenet, og her var det tre vinduer. To som vendte ut mot skogen, det tredje viste heldigvis en liten utsikt mot åpningen mellom trærne, der de kunne se mot jordene og det gulmalte huset et godt stykke unna. Det hjalp litt på den kvelende, innestengte følelsen.
Emilia fulgte etter ham inn i stuen. Victorias hånd klemte hele tiden hardt om hennes. Emilia kunne merke motstanden hos barnet for hvert skritt de tok.
Stuen var enkelt og sparsommelig møblert. En falmet sofa og to lenestoler. En kamfertrekiste sto under det ene vinduet. Sikkert noe han hadde kjøpt i et eller annet eksotisk land på en av turene til sjøs. Gulvteppet så også orientalsk ut, men Emilia kunne se at det var langt fra rent. Skjemmende flekker blandet seg med mønsteret i vevingen, og flere steder så det ut som det var svimerker.
Salongbordet foran sofaen var stort og ruvende og passet slett ikke inn blant de andre møblene. Det så hjemmesnekret ut, med en lakk som var begynt å flasse av både på beina og på bordplaten, der en lyseblå heklebrikke lå under en tom blomstervase. På den ene veggen, mellom de to vinduene, hang en naken negerdame med en krukke på hodet. Under negerdamen hang en stor, fargerik sommerfugl i glass og ramme. Rammen var i tre og med sirlige utskjæringer. Et veggteppe med en solnedgang malt på svart silke og med lange frynser nederst, hang på to spikre på den motsatte veggen, over en skjenk med glassdører. To like, doble lampetter, der skjermene viste at det en eller flere ganger hadde vært brukt for sterke lyspærer, lot til å være eneste form for belysning i rommet. Fra veggen med teppet førte en dør til noe som viste seg å være et langt og smalt soverom. Der vendte vinduene ut mot gårdsplassen. Det ene vinduet manglet gardin, det andre hadde et falmet forheng hengt opp med spiker.
– Her har vi Victorias rom, sa Frank og så ned på Victoria. – Er ikke det fint, vesla? Å få sitt eget rom.
Victoria svarte med å trykke seg enda tettere inntil Emilia.
– Hva er dette for surmuling? Frank bøyde seg ned mot henne. – Er du ikke glad for å få et helt rom for deg selv? Se bare, hele den store sengen der borte … den er din. Bare din.
Victoria svarte fortsatt ikke.
– Nei vel. Frank skar en fornærmet grimase. – Bare vær sur, du. Han snudde seg mot Emilia. – Her inne får hun vel plass til alle lekene sine, sa han lett. – De to dukkesengene hun har med seg og …
– Frank, Victoria er ikke vant til å sove alene, avbrøt Emilia ham. – Hun har delt seng med meg siden vi kom hjem til Norge. Jeg tror vi må venne henne gradvis til dette å ligge …
– Hva er det du sier? Nå var det han som avbrøt Emilia. – Mener du at vi skal ha ungen sammen med oss i sengen? I vår seng?
– Vel, til å begynne med …
– Bryllupsnatt med en unge mellom oss! Han himlet med øynene. Så begynte han å le. – Det ville være noe å fortelle gutta om bord! At jeg ikke nøyer meg med bare én …
– Frank! Emilias stemme skar som en kniv inn i den lattermilde stemmen hans. – Ikke snakk slik!
– Nei, om forlatelse. Han så virkelig ut som han var lei seg. – Jeg mente det ikke. Men … Han ristet på hodet. – Jeg nekter å gå med på å ha en unge i ektesengen om nettene. Og slett ikke på bryllupsnatten.
– Bare til hun sovner, sa Emilia bedende. – Da kan jeg bære henne ned …
– Vil hun legge seg alene oppe på loftet før vi køyer da, tror du?
– Sikkert. Hun legger seg alltid alene på loftet hjemme hos mor og Anders. Fordi hun vet at jeg kommer om en stund.
Emilia så på ansiktet hans at hun ikke skulle ha sagt hjemme hos mor og Anders. Det var dette som var hjemme nå. Ikke det koselige, rene og innbydende huset i Åsgårdstrand. Hun ventet en skarp kommentar fra ham, men i stedet ristet han på hodet og gryntet:
– Hø, jeg har aldri hørt på maken! Han hadde tydeligvis ingen forståelse for at barn sov sammen med foreldrene.
– La henne venne seg til å ha eget rom, ba Emilia, som i tankene allerede var i gang med å male det smale soverommet i helt andre farger enn den gusjegrønne og bytte ut det brune teppet som lå over sengen. Selv om hun hadde fått et skuffelsens slag i ansiktet, og hadde mest lyst til å snu og reise tilbake til Åsgårdstrand, visste hun at det ikke lot seg gjøre. Selvfølgelig ville ingen kunne nekte henne det, og familien ved Oslofjorden ville aldri avvise henne. Men stoltheten og staheten forbød henne å gi opp før hun hadde prøvd å finne en levelig utvei. Stoltheten reiste seg som et ruvende hinder mellom henne og en eventuell retrett, og hun visste at hun aldri ville tilgi seg selv om hun krøp tilbake til familien med halen mellom beina, bare for å høre dem si, hva var det vi sa? Du skulle ha hørt på oss.
Selvfølgelig kunne hun ha hørt på dem. Og selvfølgelig måtte hun gi dem rett i at hun kanskje hadde handlet overilt ved å gå hen og gifte seg med en mann hun kjente så dårlig som hun kjente Frank Berger. Men han hadde virket så troverdig når han snakket om det fine huset han hadde pusset opp, om hvor vakkert det var der oppe i Nittedal, og om hvor bra de skulle få det. Ikke i sin villeste fantasi hadde hun kunnet forestille seg at hjemmet hans nærmest var et falleferdig, gammelt hus som sikkert ikke hadde vært vedlikeholdt på en hel generasjon. Og at det lå så langt fra folk, så langt fra butikker og et sentrum. Han hadde ikke nevnt et ord om at han bodde midt inne i tjukkeste granskogen!

Til toppen

Andre utgaver

Velkomst
Bokmål Ebok 2012

Flere bøker av Ellinor Rafaelsen:

Bøker i serien