Følelsen av avmakt overveldet Yngvil. Sammen med Dina hadde hun sprunget til innsjøen i håp om å redde kvinnen i vannet fra drukningsdøden. Det var ingen tvil om at det hastet: Skrikene var blitt svakere, og hun ville nok ikke klare å holde seg flytende stort lenger.

– Gud, hva skal vi gjøre? Jeg svømmer så dårlig,

og vil aldri klare å få henne inn til land … Yngviltrippet rastløst.

– Så gjør nytte for deg et annet sted! Dina kastet seg ut i vannet og la på svøm: – Be Agnete varsle Jacob Teigen om at doktoren behøves! Jeg trenger deg etterpå, Yngvil, og ta med tepper! Så fort hun er oppe av vannet, må vi gni henne varm, skjønt …

Gutturale redselsrop fra kvinnen blandet seg med lyden av vannsprut og slukte de siste ordene til Dina, men det var ikke vanskelig å gjette seg til meningen: Dina trodde ikke at de ville klare å få Randine velberget i land.

Yngvil ristet avmakten av seg. Hun hadde fått en oppgave – noe som holdt henne beskjeftiget. Heldigvis var det ikke lange veien fra innsjøen og til gården. Om hun sprang rett over åkeren i stedet for å følge bekkefaret, ville hun være der i løpet av tre–fire minutter.

Yngvil løftet skjørtet og la på sprang.

Dina tok flere svømmetak. Hun sparket ifra med beina, men avstanden ut til Randine så ikke ut til å minske. Hun supte inn luft, og vannet sildret over munn og hake da hun bakset fremover. Randine duppet opp og ned i vannet. Dina holdt blikket ufravikelig på henne – om hun mistet henne av syne, kunne det bli skjebnesvangert. Hvert sekund telte, og det gjaldt å svømme slik at hun kom rett på henne. En feilnavigering ville koste verdifulle sekunder.

Dina strakte hals da Randine med ett ble borte. Var hun blitt så utmattet at hun hadde gitt etter for vannets dragning? Det støkk i Dina, og hun kavet fremover så det verket i overarmene. Om hun ikke rakk bort til henne snart, ville den arme kvinnen

synke til bunns. Da ville det være nytteløst å forsøke å redde henne. Hun ville bli umulig å finne i den dype innsjøen. Da ville hun dø …

Det var som om Dina hørte dødens klokke slå tunge slag. Tikkingen fra livets ur hamret i hodet hennes, og den lange viseren flyttet seg fremover med stor fart. Tiden var i ferd med å renne ut!

Dina speidet febrilsk over vannflaten, og der – der så hun henne. I en siste krampetrekning hadde Randine maktet å kjempe seg til overflaten. Dina var så nær at hun tydelig kunne se håret som klistret seg til ansiktet, huden som var gusten og blek. Hustruen til Mads var i ferd med å gi opp; blikket var sløvt og armene kraftløse.

– Vær så snill, hold ut, hold ut. Jeg er hos deg snart! Tretti meter igjen, tjue … Nei, Randineee, hylte Dina da den andre ble oppslukt av vannet. Det som ikke skulle skje, hadde skjedd. Randine hadde gått under!

Til toppen