Vennskap på prøve (Heftet)

Serie: Julie 18

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2018
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Julie
Serienummer: 18
ISBN/EAN: 9788202572839
Kategori: Romanserier
Omtale Vennskap på prøve
Julie står overfor et vanskelig valg, både for seg selv og for den yngste datteren, Sunniva, som har det vanskelig.

– Jeg vil ikke tilbake på skolen, sa Sunniva. – Jeg liker meg ikke der, de andre er så slemme.
– Men du må gå på skolen, du som skal bli lærerinne, sa Julie mykt. – Du forstår det, gjør du ikke?
– Jo, kom det lavt fra Sunniva. Før Julie fikk sagt noe, løftet hun hodet og stirret på henne med blanke øyne. – Jeg vil være hos Pernille og Nikolai. Jeg skal være veldig snill og gjøre som de sier. Vær så snill, mor.

Til toppen

Andre utgaver

Vennskap på prøve
Bokmål Ebok 2018

Flere bøker av Anne Marie Meyer:

Utdrag

Julie satte seg, og moren tok hånden hennes. Den var varm og myk. – Ikke bry deg om det Marie sa, du vet at hun kan være svært besværlig iblant. – Ja, det er sant. Men kanskje hun har rett. Kanskje er jeg for naiv, for snill, sa Julie og svelget klumpen i halsen. – Det er ikke noe galt i å være snill, og Hilmar har vel hatt sitt å stri med, han også. Det viktigste er at dere har det bra nå. Fortiden kan vi ikke gjøre noe med, selv om vi gjerne vil. Julie møtte blikket til moren. – Har du det bra? – Ja, det har jeg. Hvorfor spør du om det? Moren rynket pannen. – Fordi jeg syns du er blitt så forandret. Jeg kjenner deg nesten ikke igjen. Når du snakker, er det som å høre Günther. Hvordan har du hatt det alle disse årene? Moren tenkte seg om et øyeblikk. – Jeg er blitt eldre, det er én ting, men tidene har forandret seg. Du vil ikke tro hva jeg har sett disse årene. Hun ristet på hodet. – Folk mistet håpet og troen på en bedre fremtid. Det var som om Tyskland gikk i oppløsning. Folk mistet hus og hjem. Men takket være rikskansleren har de fått tilbake troen på at det blir bedre. Du skulle høre ham tale, det er fantastisk å sitte og lytte til ham. Han har gjort så mye for landet vårt. Julie grøsset av morens skinnende øyne. – Men hvorfor flyttet dere hjem, hvis alt er blitt så mye bedre? – Jeg savnet Norge og deg og barna. Og Günther ... Hun trakk på skuldrene. – Han hadde behov for å komme bort en stund, sa hun unnvikende. – Er han i vanskeligheter? Moren så vekk et øyeblikk. – Nei, det er han ikke, sa hun fort og snudde seg mot henne igjen. – Ikke tenk mer på det. Jeg har det godt. Årene med Günther har vært noen av de lykkeligste i mitt liv. Jeg elsker ham, og han elsker meg. Det er nok for meg. – Det er jeg glad for å høre. Men hva mente Günther med at jødene har skyld i de vanskelige tidene? Jeg syns det høres merkelig ut. Rakel har fortalt meg om alle som har flyktet fra Tyskland fordi jødene blir slått og spyttet på. De må også gå med en gul stjerne på brystet. Er det sant? Moren trakk på skuldrene. – Jeg blander meg ikke bort i det, men det er sant at de må bære den gule stjernen. Hun så på Julie. – Det er saker vi kvinner ikke befatter oss med, jenta mi. Stemmen var bestemt. – La oss snakke om noe annet. Har du ingen mann i livet ditt? Julie kjente at det prikket svakt i kinnene, og et øyeblikk så hun for seg Nikolai. – Du rødmer, sa moren ertende. – Hvem er han? – Det er en jeg kjenner, men jeg vet ikke ... hun bet seg i leppen. – Fortell meg om ham. Hun så blygt på moren. Det føltes rart å betro seg til henne, noe av fortroligheten de hadde hatt tidligere, var borte. – Det er Pernilles far. Vi har kjent hverandre lenge, men jeg gjorde noe dumt, og da forsvant han ut av livet mitt i mange år. Så traff jeg ham igjen i sommer. Han spurte om vi kan begynne på nytt, men jeg er redd. Han er en bra mann, men vi er også veldig ulike. Han sa at han elsker meg fremdeles, og har tilgitt meg. Han så at jeg kysset en annen, men det betydde ingenting. Den mannen var bare en venn, men Nikolai trodde ikke på meg. Han ble veldig såret og har ikke villet snakke med meg på disse årene. Jeg vet ikke om jeg tør å stole på ham. Moren la hånden over Julies. – Vi gjør alle dumme ting. Det vet jeg mye om, men det viktigste er at vi tilgir hverandre. Jeg ble skuffet over Günther da han ble arrestert den gangen, men jeg tilga ham fordi jeg elsket ham. Ikke vær redd for kjærligheten, Julie. Elsker du ham? Hun så ned i fanget. – Jeg vet ikke lenger. Jeg gjorde det, og da jeg møtte ham igjen i sommer, var det som om alle årene ikke hadde eksistert. Men nå er jeg ikke så sikker lenger. Vi bor langt fra hverandre og kan ikke treffe hverandre så ofte. – Du gjør det ikke lett for deg selv, jenta mi, sukket moren. – Men hvis du elsker ham, skal du si ja til å prøve. Du blir ikke yngre, en dag kan det være for sent. – Er det så ille å leve resten av livet alene? Jeg vet ikke om jeg vil gifte meg igjen. Husk at jeg har klart meg bra alene. Jeg har et arbeid jeg elsker, og trenger ingen til å forsørge meg.

Til toppen

Bøker i serien