Ventetid (Heftet)

Serie: Rosehagen 61

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2015
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Rosehagen
Serienummer: 61
ISBN/EAN: 9788202472146
Kategori: Romanserier
Omtale Ventetid
Mariella og sønnen hennes blir smittet av en farlig febersykdom, og utfallet er usikkert.
Konstanse forsøker stadig å sette en stopper for forbindelsen mellom Emily og Michael. Hun får tilbud om hjelp fra flere hold, og må bestemme seg for hvor langt hun er villig til å gå.
Emily har sagt ja til Michaels frieri, men de er enige om å holde forlovelsen hemmelig, til barna får mulighet til å godta den nye situasjonen.

Michael la armen om henne. ”Vi nærmer oss dessverre Kragerø. Jeg skulle ønske jeg ikke måtte reise videre. Alene”
Emily la hodet mot skulderen hans. En lysstråle kom til syne, sveipet over fjorden og ble borte igjen. ”Det må være lyset fra fyret på Jomfruland” sa hun.

Til toppen

Andre utgaver

Ventetid
Bokmål Ebok 2018

Flere bøker av Merete Lien:

Utdrag

Hva var det hun hørte? Det lød som banking, men hvor kom den fra? Mariella slengte dynen av seg. Nattkjolen var gjennomvåt. Våt? Hvordan hadde det gått til? Hun var da inne i huset, og ikke ute i det evinnelige regnet? Var hun ikke i sengen? Hun hakket tenner av frost og trakk dynen over seg igjen. Om bare bankelyden kunne stanse! Den var som en smerte, traff henne i tinningene som iltre stikk. Hun ville rope at lyden måtte holde opp. Øyeblikkelig. Hals og munn var så tørre at alt klistret seg sammen. Hun klarte ikke å få frem en lyd. Noen ropte. Hun anstrengte seg for å høre.
”Fru Lindemann! Fru Lindemann! Er De der?”
Dørklinken beveget seg opp og ned. Døren gikk ikke opp. Kunne den være låst? Hun måtte åpne, måtte reise seg. Det var umulig. Kroppen lystret ikke.
Det ble omsider stille. Takk og pris. Om hun bare ikke hadde vært så kald! Hun måtte tenke. Hun var i sin egen seng. Døren var tydeligvis låst, men hvorfor? Hun pleide da aldri å låse den? Var det morgen? Eller drømte hun?
En vill frykt jaget gjennom henne. Hun var syk! Dette var feberen hun hadde fryktet. Roberto! Hun måtte se til ham! Hun strevde for å bli kvitt den tunge dynen og komme seg på bena. Hvor var Gerhard? Han burde hjelpe henne, burde beskytte sin sønn, i stedet for å lengte etter Jenny.
Døren gikk opp, og en kvinne kom inn. Mariella anstrengte seg for å se tydelig. Det var som om rommet seilte for øynene hennes. Var det husholdersken som stod det? Det kunne ligne på henne.
”Men kjære fru Lindemann, De er jo syk! Hvorfor låste De døren? Jeg måtte finne en ekstranøkkel. Det var enda bra at ikke nøkkelen stod i døren. Jeg …”
”Roberto! Er han syk?” fikk Mariella presset frem.
”Nei, det tror jeg da ikke. Jeg har ikke hørt at han er det. Jeg sendte en pike opp med frokostbrettet Deres, men hun kom som sagt ikke inn, og jeg …”
”Send bud på doktoren!” skar Mariella henne av. ”Og min mann!”
”Jeg går og ringer,” sa kvinnen. ”Jeg sender en pike opp i mellomtiden.”
”Se at Roberto har det bra! Jeg klarer ikke å stå på bena. Alt går rundt når jeg prøver å reise meg.”
”Bli endelig liggende! Jeg skal ta meg av dette.”
Mariella sank tilbake mot putene. Igjen hakket hun tenner av frost. Hva om både hun og Roberto døde i dette kalde landet? Feberen herjet i henne, og hun skulle aldri mer få se sitt elskede Roma, badet i gyldent solskinn. Mormoren ville ikke overleve en slik nyhet. Den ville ta livet av henne. Kanskje av foreldrene også. De hadde ikke andre enn henne og lille Roberto.

”Doktoren er her, fru Lindemann.”
Mariella heiste seg møysommelig opp på putene og skimtet en mann i døråpningen. ”Har De sett til Roberto?” fikk hun sagt.
”Nei, ifølge pikene er han ikke syk.”
”De skal undersøke ham først! Jeg kan vente.”
”Men kjære frue …”
”Gå til ham!”
”Som De vil.”
Mannen mumlet noe og forsvant. Mariella vinket til seg husholdersken. ”Jeg fryser,” sa hun.
”De er gjennomvåt!”
Først nå så kvinnen det. Mariella nikket, men klarte ikke å si mer.
”Vi skal ordne dette.” Husholdersken ringte på en pike og gav forte ordre. Flere kom til. Sengetøy og nattkjole ble skiftet, fort og effektivt.
Snart var Mariella tilbake i sengen, tørr og ren. Husholdersken holdt et glass vann mot leppene hennes. ”De må drikke!” sa hun.
Hun forsøkte, men det var vanskelig å svelge. Igjen kom svimmelheten kastende over henne, og hun ristet og skalv. Dråper av vann rant nedover haken og halsen, og hun kjente tårene presse på. Dette overlevde hun ikke. Så syk hadde hun aldri før vært.
Doktoren var tilbake. Gikk han ikke nettopp? Han satte seg på stolen ved sengen. ”Nå skal vi undersøke Dem, fru Lindemann, og se hva vi kan gjøre for Dem.”
”Roberto? Er han også syk?”
Doktoren svarte ikke, åpnet vesken og dro frem et eller annet.
”De skal svare meg! Har han feber?”
”Jeg er redd han har en antydning til feber. Det trenger ikke å bety noe.”
Hun visste det! De var smittet begge to. Hun hadde reist for sent. Snart var Gerhard kvitt dem og kunne fortsette jakten på Jenny – og ta seg av den bortskjemte, frekke eldstesønnen sin. ”Jeg vil begraves i Roma,” sa hun. ”Ikke her.”
”Men kjære Dem, hvem snakker om begravelse? De er ung og sterk. De står det nok over.”
”Hva med Roberto? Han er ikke stort mer enn tre måneder!”
Doktoren var alvorlig. ”La oss håpe han ikke får det like hardt som Dem. Det hender at slike små slipper lettere unna.”
Men det hendte oftere at de bukket under, tenkte hun. Man hørte stadig om barn som ikke vokste opp, aldri nådde sin første geburtsdag. Hun presset hendene mot brystet og gråt. Sønnen var så liten og så dyrebar, både for henne og mormoren. Gerhard brød seg vel knapt. Han hadde andre barn. Og Jenny.
”Om De kan åpne nattkjolen, så vil jeg lytte på Dem,” sa doktoren.
”Jeg vil ha ham her hos meg!” hvisket hun.
”Det er ikke tilrådelig. Det er en liten mulighet for at dere ikke lider av samme sykdom. De kunne smitte ham.”
”Kan jeg ikke amme ham?”
”Nei.”
”Jeg må se ham!”
”Han er i de beste hender. Barnepleiersken er hos ham. Jeg skal instruere henne.”
”Mariella? Jeg kom så fort jeg kunne.”
Hun støkk. Det var Gerhards stemme. Hvor hadde de funnet ham? Han hadde nok ikke vært i Stavanger. Hun så ikke klart, skimtet ham bare i døråpningen. Hun måtte be ham om å ta vare på Roberto, finne den flinkeste doktoren i landet, de mest tålmodige pleierskene. Det var bare så vanskelig å snakke. Hun ristet av en ny frostrie, klarte ikke holde hodet oppe fra putene. Hjertet slo altfor fort. Dette stod hun ikke over.

Til toppen

Bøker i serien