Vestavind (Heftet)

Serie: Drømmeøya 4

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Drømmeøya
Serienummer: 4
ISBN/EAN: 9788202424534
Kategori: Romanserier
Omtale Vestavind

 Eirik har seilt, uten at Ingeborg har fått snakket ut med ham. Nikolai følger henne som en skygge, men er han til å stole på?
Da Ingeborg brått fornemmer at Kirsten og familien hennes trenger hjelp, må hun skyve sine egne bekymringer til side og dra til Skipsfjorden i all hast.

Kirsten tok imot dem. «Korsen fant dokker oss her?»
Ingeborg så seg rundt. Hjertebanken var tilbake. Ka er det med meg? tenkte hun. Luften tyknet rundt henne, alle lydene ble borte, og plutselig lettet ørnen og ga fra seg et skarpt skrik. Hun så de hvite vingetuppene og mønsteret på stjerten da den seilte skrikende over dem.
Det skriket hadde hun hørt før. Fare, skrek den.


UTDRAG FRA BOKEN:
Tåken lå tett rundt henne.
Ingeborg følte seg som det eneste mennesket i verden. Eirik hadde snudd ryggen til henne og gått. Ordene hans, stemmen hans – alt tydet på at han foraktet henne. Dette var Nikolais verk, tenkte hun først, men slo det fra seg i det samme. Det var ikke hans feil, innså hun.
Kroppen føltes plutselig blytung. Hun satte seg rett ned i det fuktige gresset. Det svartnet for henne da hun tenkte igjennom hva som var blitt sagt mellom Eirik og henne. Som hun skammet seg! Samtidig lette hun febrilsk etter noe som kunne lette samvittigheten. Det måtte da være noe hun kunne si som fikk Eirik til å forstå at han tok feil og at det Nikolai hadde sagt, bare var oppspinn. Men det var ikke oppspinn. Ingenting hun sa eller gjorde, ville få Eirik tilbake, for det var sant, det han hadde hørt.
Hun så nedover seg selv og kjente halsen snøre seg sammen av redsel. Det sitret i fingertuppene. Det kunne ikke være sant, tenkte hun i neste øyeblikk. Hun prøvde å si til seg selv at hun ikke hadde tenkt på det, at det hadde vært så mye annet at hun hadde glemt, men hun visste at det ikke var sant, det heller. Men hver gang tanken hadde dukket opp, hadde hun skjøvet den bort. Det var for grusomt, hadde hun tenkt, det gikk ikke an at det skulle være så galt fatt med henne.
Hun vemtes ved kroppen sin. Hadde hun kunnet rive det ut, det fremmede som var i henne, så hadde hun gjort det. Et bilde i prestens store bibel dukket opp for hennes indre øye: en liten smådjevel med et ondt flir og korte, hårete bein over en rund kropp. Det var det som bodde i henne, tenkte hun – en djevel.
Hun la seg bakover. Bildene hun hadde prøvd så hardt å glemme, fremsto nå så levende at hun nesten kunne kjenne røyklukten i nesen, den forferdelige følelsen da hun forsto at hun ikke kom seg løs, at hun ikke kom seg unna overgriperen. Hun prøvde å ikke se ham for seg, men det var nytteløst. Bakken var kald under henne. Litt mose, litt puslete gress og stein. Hun forestilte seg å bli liggende der hun var. Å synke ned i bakken og bli værende.
Noen ropte på henne. Hun satte seg opp og dro jakkeermet over øynene. Nikolai snublet ut av tåken. Hun reiste seg.
«Alle leiter etter deg, Ingeborg.» Han ble stående litt unna henne. «Korsen kunne du, Nikolai? Korfor snakka du ikkje med meg? Korfor fortalte du meg ikkje ka du tenkte på?»
Han slo ut med hendene. «Eg var full. Og dessuten, du har ikkje akkurat gitt meg så mange muligheter til å snakke med deg. Eg synes mest du har skydd meg. Du kan ikkje forvente anna. Her har eg gått og pintes, mens du har leid rundt på lillelorden.» Det var ingen vits i å svare ham, tenkte hun oppgitt. Det var ikke engang noen vits i å bli forbannet og skjelle ham ut. Han forsto likevel ikke. Han så bare seg selv. Hun begynte å gå. «Vent, Ingeborg. Unnskyld.» Han stoppet henne. «Eg veit eg har vært en svartsjuk tosk. Og eg skulle ha gjort mye for å kunne ta tilbake ordene, men sagt er sagt. Og kor lenge hadde du tenkt å ikkje si det? Når eg kunne finne ut av det, så er det vel ikkje lenge før andre gjør det samme.»
Han hadde rett, eller hadde han ikke det? Som vanlig ga han med den ene hånden og tok med den andre. Nå fikk han det til å høres ut som om han hadde gjort henne en tjeneste ved å fortelle Eirik at hun var med barn.
En tanke slo henne. «Ka sa du egentlig til Eirik? Fortalte du om brannen i eldhuset? Du veit vel ikkje ka som hendte?»
«Eg veit ikkje heilt ka eg sa, Ingeborg. Eg var skita full og syntes alvorlig synd i meg sjøl,» mumlet han og så ned.
«Svar meg, Nikolai. Ka sa du?»
«Eg kan kanskje ha ymtet noe om at det var mi skyld,» mumlet han mot skoene sine. «Eg sa i alle fall ingenting om eldhuset. Du låste han inne, gjorde du ikkje? Det var han, drengen, som tok deg med vold?»
Ordene skar i henne. Hun måtte få tak i Eirik før de seilte. Uansett hvor ille sannheten var, var det verre om han trodde at det var Nikolai som var skyld i elendigheten. Kanskje, hvis hun fikk snakket med ham, ville han høre på henne. Hun så oppgitt på Nikolai. Han oppførte seg som om dette var et slags eventyr, en spennende fortelling.
Hun tok et godt tak rundt armene hans og fikk fanget det mørke blikket. «Hør nøye på meg, Nikolai. Du må aldri si noe som helst om eldhuset. Til noen. Forstår du? Uansett kor avdrukken eller forbanna eller lei deg du er. Det ender med at du sender meg på tukthuset. Det er ikkje noen lek dette her. Forstår du?»
Han nikket.
Kjære Gud, tenkte hun. Hjelp meg nå.

Til toppen

Andre utgaver

Vestavind
Bokmål Ebok 2013
Vestavind
Bokmål Nedlastbar lydbok 2016
Bøker i serien