Det var blitt helt stille. Anne-Marta stirret ned i gulvet, men følte likevel alles blikk som brennende nåler mot huden. Hjertet hamret, knærne truet med å svikte under henne, og hun kjente svetten tilta. Det var hennes tur til å si noe nå. Alle ventet på et svar, men halsen kjentes tykk, og ordene ville ikke komme.

Selv den nyankomne eleven stirret forbauset mellom henne og herr Berg. De hadde vært så spent på den nye internateleven som skulle komme. Bestyrerinnen hadde vært svært hemmelighetsfull, så de visste knapt noen ting om Sunniva Skaar. Nysgjerrigheten hadde fått alle sammen til å pile ned trappen for å ta henne i øyesyn og hilse på henne.

Anne-Marta hadde knapt rukket å registrere at det var noe temmelig uventet ved den nye internateleven. Hun hadde ikke gispet av det samme som de andre. Blikket hennes hadde raskt festet seg på mannen som kom i følge med eleven. Onkelen hennes. Herr Berg i elektrisk-forretningen var onkelen hennes! Anne-Marta hadde krysset fingrene for at hun aldri skulle se den mannen igjen, etter alt det tullet hun hadde stått og lirt av seg til ham da hun hjalp Willy med å velge strykejern til moren før jul.

Og nå sto han plutselig her, på husmorskolen, og gjenkjente henne. Han hadde en høne å plukke med henne! Hva var det han hadde sagt om varer som ble borte? Han kunne vel ikke for alvor tro at det var hun som hadde vært på bakrommet og stjålet? Bare fordi hun hadde sagt det om at hun var gift?

«En misforståelse,» harket hun på ny. «Alt sammen må bero på en misforståelse.»

Panisk vurderte hun mulighetene sine. Skulle hun lyve og si at hun aldri hadde møtt herr Berg? At han måtte ha forvekslet henne med en annen dame, at hun, en skarve husmorskoleelev, aldri hadde hatt noe ærend innom elektriskforretningen hans? Hun kunne presse frem en latter og si at hun måtte ha en dobbeltgjenger i Lillevik. Ville hun greie å spille et overbevisende skuespill? Og våget hun å vikle seg inn i enda flere løgner?

Hun rakk ikke å bestemme seg før herr Berg grep ordet igjen, ikke det spor mykere i stemmen.

«En misforståelse? Forklar meg hva du mener med misforståelse! Hvorfor kom du med alt det sludderet om at du var gift, når du åpenbart både er mindreårig og elev ved husmorskolen? Kom igjen, nå. Spytt ut, frøken!» All høflighet var som strøket av ham, og han var blitt peonrød i ansiktet.

Anne-Marta svelget. Dette var det verste hun hadde vært med på!

Fremdeles var alles blikk festet på henne. Forundrede, spørrende blikk. Hun kunne knapt forestille seg alle spørsmålene som ville hagle når de kom seg opp til rommet igjen. Hva skulle hun svare dem? Skulle hun fortelle sannheten?

Alle ventet på at hun skulle si noe. Hun åpnet munnen flere ganger, men kom ikke på en eneste plausibel forklaring. Det kom bare små, halvkvalte pipelyder.

Herr Berg vendte seg mot bestyrerinnen, denne gangen med en liten bekymringsrynke over nesen, og sa dempet: «Si meg, er hun ikke riktig vel bevart?»

Hun hørte et fnis fra en av pikene bak seg, det måtte være Mette. Anne-Marta ble het av skam. Det var altså det frekkeste! Hvordan våget han? Hun hadde jo brukt en haug med penger i den dumme forretningen hans. Det hadde han visst glemt!

«Jeg vet ikke hva det er De anklager meg for, herr Berg, men alt jeg har gjort, er å kjøpe et strykejern,» sa hun med tilkjempet ro. Neimen om hun skulle godta å bli behandlet så urettferdig. Hun hadde ikke gjort noe galt.

«Et strykejern?» gjentok bestyrerinnen forvirret. «Hva skulle du med et strykejern, frøken Foss?»

«En julepresang,» la Anne-Marta forklarende til. Hendene dirret fremdeles litt, men hun følte seg stolt som hadde fått frem ordene, og hun løftet haken et par centimeter og våget endelig å se på herr Berg.

Han smalnet blikket og så ikke overbevist ut. «Hun var innom ved to anledninger. Den første gangen stilte hun en hel rekke spørsmål, og neste gang kjøpte hun ganske riktig et strykejern. Begge gangene forsvant det varer for flere hundre kroner fra lageret.»

«Var du innom lageret, frøken Foss?» spurte bestyrerinnen.

«Selvfølgelig ikke! Jeg var jo ute i forretningen sammen med herr Berg og så på de ulike strykejernmodellene!»

Bestyrerinnen så tilbake på herr Berg. «Er det korrekt?» Hun minnet Anne-Marta om en dommer i en rettssak, der hun rolig forsøkte å få alle fakta på bordet før hun skulle bestemme seg om forbryteren skulle straffes eller ikke.

Herr Berg rynket pannen. «Vel, ja, på sett og vis. Men det er jo åpenbart at denne piken har vært en avledningsmanøver for kjeltringene som har vært bak på lageret og forsynt seg.»

«Jeg?» utbrøt Anne-Marta forferdet.

Til toppen