Silja sto i vinduet og kjempet en innbitt kamp med seg selv. Nederlaget var et faktum, og det som ikke skulle skje, hadde hendt. Inni henne brant skammen som ovnsringene på svartovnen. Det hjalp ikke at hun prøvde å tenke ut finurlige snarveier og løsninger. Fornuften og virkeligheten skrek nådeløst til henne at det hun hadde gjort var fryktelig galt. Nå sto hun og tviholdt på en tåpelig og idiotisk tanke om at hun hadde gjort det for å glede en annens hjerte. Men det var ikke sant. Hun hadde ikke gjort det bare for å være edel og snill. For kan man tenke slik? Nei, hun hadde latt seg falle for varm berøring, kjærlig omsorg, kyss og til slutt fatal elskov. Hun hadde ikke klart å fornekte seg selv og det hun higet etter. Det var ikke riktig det hun hadde hørt fra brautende mannfolk på saga, at elskov var det bare mannen som hadde glede av. Hun visste det nå, at kroppen var som en kullhaug som glødet varmt så fort man blåste på den. Hun hadde ønsket å gå til sengs med Eskil. Det var den mest skremmende tanken av alle, for hun elsket jo Engebreth. Blindet av tårer stirret hun mot glassruten, men hun enset ikke hva som foregikk nede i hagen, enda hun visste at forberedelsene til den store hagefesten på Charlottagården var i gang. Innhøstingen av kornet var over, og nå ville husfruen påskjønne alle arbeiderne på godset med en fest ute i hagen. Det skulle være god mat og drikke, dans og musikk. Og nå holdt Kerstin på å øve på ridning, som skulle være en del av underholdningen. Silja så hvor flink jentungen var blitt til å styre ponnien rundt på gressplenen, men klarte ikke helt å glede seg over det. Hun hadde ikke engang evnen til å få hjertet i halsen da Viljar også ville ri alene uten at noen holdt i ham, til protester fra Teresa. Det eneste hun klarte å tenke på nå, var den nedverdigende situasjonen hun var kommet opp i. Hvordan kunne jeg være så vettløs? Den månedlige blødningen hadde uteblittt i to uker etter at hun dro hjemmefra. Og nå hadde den velkjente morgenkvalmen meldt seg. Hun blunket bort tårene, som hektet seg fast i øyevippene. Nede i hagen så hun svigermoren i sin vakre, lavendelfargede kjole med lysegult sjal til. Hun klappet entusiastisk over rideoppvisningen. Det var som om en klo klemte til rundt hjertet. Herregud, hva kommer svigermor til å si? Jeg kan jo ikke holde dette hemmelig for henne? Jeg kommer til å knuse hjertet hennes. I neste øyeblikk falt tanken tungt på Engebreth. Hun prøvde å mane frem ansiktet hans, men hun fikk det ikke til, ikke nå lenger. Hva ville han si? Kom han til å kalle henne for skjøge, akkurat som sin far? Midt i den isende frykten som lammet henne pep en indre stemme, som en slags siste trøst. Men han ville ikke ha deg, Silja. Han skrev under på skilsmissepapirene.

Til toppen