Vi får håpe det kommer lysere tider fremover, sa Karen Sofie. Hånden gled mot magen, i en instinktiv bevegelse. Verner la merke til det. Blikket hans fant hennes. – Er det noe nytt? 

Hun forsto hva som lå i spørsmålet, og hun ville si at det ikke var noe. Ikke enda. Hun visste det jo ikke sikkert selv. 

– Karen Sofie, er det noe du ønsker å fortelle meg? 

Hun ble sittende taus mens hun lette etter de riktige ordene. Mange ganger hadde hun tenkt på hvordan hun ville fortelle dette til Verner. Det skulle være en fin anledning, ikke en som var preget av sorg. Men han kjente henne for godt. Hun kunne ikke holde noe tilbake for ham. 

– Jeg vet ikke om det er noe å fortelle enda, begynte hun. 

– Men du tror at det er en mulighet for at du er fruktsommelig? Håpet fylte stemmen hans og hjertet hennes. Hun håpet at Gunda hadde rett. Hun håpet at det var sant at de ville bli foreldre året etter. Hun ville så gjerne gjøre Verner lykkelig. 

Hun så på Verner og sa: – Jeg tror det er en mulighet for at det er slik, ja. 

Verner grep hånden hennes. Stemmen hans skalv. – Så mange ganger som jeg har håpet på å få en slik beskjed, Karen Sofie. 

– Husk at vi vet ikke helt sikkert om det er slik enda, Verner. Vi må ikke ha for store forhåpninger. 

– Noe sier meg at du er sikker, Karen Sofie. Jeg så det i blikket ditt. 

– Jeg er bare redd for å tro på det, Verner. Redd for at noe skal gå galt og at håpet atter vil bli brutt. 

Verner la hånden over hennes. – Tror du det er en sjanse for at noe kan gå galt?
– Jeg vet ikke. Dette er nytt for meg også. 

– Da må du være ekstra forsiktig fremover, Karen Sofie. Hvis dette stemmer, hvis du er med barn, så er det et mirakel, en gave som vi må ta best mulig vare på. Han hadde ikke smilt så bredt på så lenge Karen Sofie kunne huske. Øynene var fylt av varme. Så trakk han seg plutselig unna henne. – Hva om jeg smitter deg, gjør deg syk? Og det skader ungen?

– Da hadde det vel skjedd allerede. Tenk på alle de syke som har oppsøkt meg, på dem jeg har behandlet i Pipervika. Jeg har vært nøye på å vaske hendene og skifte etter hver legevisitt. Og foreløpig er jeg frisk. 
– Hadde det vært opp til meg, hadde du holdt deg her inne i leiligheten til ungen var født, så er vi sikre på at alt vil gå bra. 

– Hvis jeg nå er med barn, skyndte Karen Sofie seg å understreke, for det opplevdes plutselig som viktig for henne. Som om en del av henne fortsatt behøvde å kjøpe seg tid til å ta innover seg noe hun ikke hadde forutsetning for å vite hvordan var. 

– Jeg tror at du er fruktsommelig, Karen Sofie. Og dermed er tankene mine rundt forsiktighet relevante. 

– Hvis det er slik vi håper og tror, så kan vi ikke stanse livet, Verner. Det må få mulighet til å utvikle seg på eget vis. 

Han smilte. – Det var poetisk sagt. 

– Og det er sant. Hun grep hånden hans for å vise at hun ikke var redd for at han skulle gjøre henne syk. – Vi kan ikke være redde for alt mulig, Verner. Da blir det vanskelig å komme gjennom hverdagen. Og sikre kan vi aldri være på noe. Men jeg lover at jeg skal være forsiktig. Jeg skal ikke ta unødige sjanser. 

Han klemte hånden hennes. – Jeg håper virkelig du er med barn. Det hadde vært noe godt å ta med seg, nå som vi har fått den triste nyheten om mor. Mor ville for øvrig ha likt å få høre om noe slikt. Hun talte ofte om at hun ville ha barnebarn, vet du. 

Karen Sofie forsto så altfor godt hva han siktet til. Helt siden trolovelsen mellom Verner og henne hadde fru Collins vært tydelig på at hun forventet å få barnebarn, og at hun mente det var Karen Sofies viktigste oppgave i livet å sette unger til verden. Verners mor hadde håpet at et barn ville få svigerdatteren til å legge bort drømmen om doktorembetet, få henne til å bli mer kvinnelig. Det hadde vært vanskelige år, hvor Karen Sofie ofte hadde følt svigermorens blikk på seg. Hun hadde merket svigermorens misnøye med at hun ikke ble med barn og hadde vært redd fru Collins, og Verner, ville finne ut at hun foretok seg saker for å hindre at hun ble svanger. Det hadde vært nødvendig med slike tiltak for at hun skulle nå drømmen sin om å bli doktor. Det ville vært umulig å fullføre utdannelsen ved universitetet med et barn ved brystet. 

Verner fortsatte: – Men far kommer sikkert til å synes det er fint at slekten føres videre.

– Synes du ikke vi bør vente med å fortelle ham det, til vi er helt sikre selv? 
– Selvsagt, Karen Sofie. Min munn er lukket med de berømmelige syv segl. 
Hun smilte til ham. – Det er for øvrig en som vet det allerede. 

– La meg gjette, det er Gunda? 

– Ja, hun skjønte det før jeg forsto at det kunne være slik selv. 

– Det forundrer meg ikke. Og nå forstår jeg så meget bedre hvorfor hun har vært så opptatt av å ta spesielt godt vare på deg den siste tiden, sa Verner og smilte varmt til henne.

Til toppen