Villa Fredly (Heftet)

Serie: Rosehagen 69

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2016
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Rosehagen
Serienummer: 69
ISBN/EAN: 9788202503512
Kategori: Romanserier
Omtale Villa Fredly

Tiden for Emilys fødsel nærmer seg, og hun er glad for at Michael har sørget for telefon på Egerhøi.
I Roma forsøker Mariella å beholde Simon, uten å bli hindret av sin far eller av Gerhard.
Jenny kommer tilbake til Villa Fredly og tar kampen opp mot Charlotte, men hun frykter at hun er kommet for sent. Om ikke ekteskapet kan reddes, vil hun i det minste forsøke å redde Julians liv.

«Jeg var syk, Jenny! Jeg var ikke meg selv. Om jeg bare kunne ha gjort det om igjen! Du er fremdeles den jeg …»
            «Ikke si det, Julian!» Hun rakte ham hånden. «Du er fremdeles min beste venn i livet.»
            Han tok hånden, klamret seg til den, som om han var i ferd med å drukne. «Jeg skulle så inderlig gjerne sett det ugjort,» sa han.

Til toppen

Andre utgaver

Villa Fredly
Bokmål Ebok 2018

Flere bøker av Merete Lien:

Utdrag

Jenny var den første som gikk ned landgangen. Hun hadde ingen paraply, men brød seg ikke om regnet. Den uendelig lange reisen var over. Hun var i Bergen. Hun vinket på en hestedrosje, gav kusken morens adresse og klatret inn.

            Vognen satte seg i bevegelse. Hun lente seg tilbake og forsøkte å puste rolig. Frykten for hva som ville møte henne i Villa Fredly var vond. Kom hun for sent? Hun måtte snakke med moren eller Ivan før hun dro videre. De kunne ha viktige opplysninger, og det var uansett ingen omvei. Bare en av dem var hjemme!

            Hun så de velkjente gatene og fjellsidene og følte at hun hadde vært uendelig lenge borte. Det var som om hun ikke hørte til her lenger. Slik var det gjerne etter et langt utenlandsopphold, men denne gangen føltes det ekstra påtrengende. Hun sukket. Følelsen gav seg gradvis, det hadde hun opplevd før. Om noen dager ville byen igjen være hjemlig.

Hun hadde reist hals over hode etter kuskens telegram. Nå var hun mer usikker. Julian hadde ikke bedt henne komme. Hun knyttet hendene i fanget. Det var ikke sikkert at han var i stand til å kontakte henne. Hun måtte finne ut om han trengte hjelp. Hun kunne telegrammet utenat: herr van heeden er svært alvorlig syk og noe er galt her stopp de forstår hvem det gjelder stopp kom så snart de kan stopp jeg er redd det haster. Ordene hadde kvernet i henne på toget og om bord i dampskipet. Nå var hun i Bergen. Snart ville hun finne ut hva som lå bak kuskens innstendige oppfordring. Dersom hun ikke hadde reist, ville hun ikke ha fått fred i sinnet.

            Veien mot Kalfaret føltes lang. De passerte Stadsporten, men måtte ligge bak en sporveisvogn opp den lange, slakke bakken. Endelig svingte kusken av og stanset foran morens port. Han klatret ned, åpnet porten og kjørte opp alleen. Så var de ved huset.

            Jenny rev opp døren og hoppet ned. «Vil De være så vennlig å vente? Jeg skal videre.»

            Kusken mumlet et samtykke, og hun ringte på. Det var moren som åpnet. «Jeg så vognen fra vinduet,» sa hun og omfavnet henne. «Herregud, som jeg har ventet på deg!»

            «Vet du noe mer? Har du snakket med Julian?»

            «Vil du sitte ned?»

            «Jeg vil helst skynde meg videre.»

            «Jeg tror du bør komme inn i stuen og høre hva jeg har å si.»

            «Han er ikke død?» Hjertet hamret.

            «Nei, det ville vi ha hørt.»

            «Hvordan har han det?»

            Moren trakk henne med seg inn i stuen og dyttet henne ned i en stol. Så lukket hun døren og satte seg overfor henne. «Det er noe du må vite før du drar videre. Erling var her da telegrammet ditt kom. Han bad om å få oppsøke Julian. Han tenkte at han ville ha større hell med seg enn Ivan og jeg har hatt ved våre besøk.»

            Jenny nikket.

            «Charlotte avviste ham blankt. Hun sa at doktoren forbyr besøk av hensyn til Julians helse. Så smelte hun døren igjen.»

            «Den heksen!»

            «Hun kan ikke smelle døren igjen når du kommer. Du er Julians hustru, og Villa Fredly er hjemmet ditt.»

            «I navnet,» svarte Jenny.

            «Jeg vet ikke hvordan jeg skal få sagt dette, men Erling er overbevist om at Charlotte er gravid.»

            Jenny så ikke klart. Dette var verre enn hun hadde forestilt seg. Den muligheten hadde ikke falt henne inn.

            «Forstår du? Jeg er så glad for at du kom hit først. Dersom du ikke var forberedt på synet som antagelig møter deg i Villa Fredly, ville Charlotte hatt overtaket fra første øyeblikk.»

            Jenny nikket, kald av uro og skuffelse. Hvordan hadde Julian kunnet gjøre dette?

            «Jeg har vanskelig for å tro det Erling forteller,» fortsatte moren. «Hva om hun bare spilte gravid? Ville at andre skulle tro det?»

            Jenny ristet på hodet. «Hun går nok ikke rundt med en pute på magen i tilfelle en av dere skulle ringe på døren.»

            «Du har rett. Men han kan ha sett feil. Kanskje hun hadde på seg en løstsittende kjole. Jeg vil bare at du skal være forberedt. Dersom hun virkelig …» Hun holdt inne.

            «Takk for det. Du har rett.»

            «Jeg blir med deg.»

            «Nei!»

            «Du skal ikke gå alene inn i det huset! Jeg ber Alette sende Ivan etter når han kommer. Charlotte skal ikke få herse med deg. Hun har gjort nok vondt»

            «Jeg må snakke med Julian alene.»

            «Selvfølgelig. Jeg skal bare se til at ikke kvinnemennesket går til angrep på deg.»

            Jenny ville avvise forslaget, men innså at moren ikke ville godta et nei. Dessuten var hun redd for hva som ville møte henne i Villa Fredly.

 

De stod foran døren. Moren tok Jennys hånd. «Vær sterk!» sa hun. «Ikke gi deg, ikke tvil på din egen styrke.»

            Jenny nikket. «Jeg ringer ikke på,» sa hun og stakk hånden i lommen. «Jeg har en nøkkel.»

            Hun låste opp og gikk inn. Alt var stille. Var huset tomt? Julian på sykehuset? «Hallo?» ropte hun.

            En pike kom ut i hallen, en Jenny ikke hadde sett før. Piken virket usikker, men lot til å gjenkjenne moren. «Fru Wilse? De ringte ikke på. Stod døren ulåst?» Ansiktet uttrykte motvilje.

            «Jeg låste opp,» sa Jenny. «De er ny her, men jeg er Jenny van Heeden, Julians hustru.»

            Piken sperret øynene opp. «Eg skal hente fruen,» sa hun og løp av gårde.

            «Fruen?» sa moren.

            Jenny rettet ryggen. Charlotte hadde tatt over. Men hvor var Julian?

            «Jenny? Dette var uventet!» Charlotte kom mot henne, smilende.

            Hun var med barn. Det var ikke tvil. Jenny strevde med å erstatte fortvilelsen med sinne. Det var slutt mellom Julian og henne, det innså hun. Men hun måtte finne ut om han trengte hjelp.

            «Du skulle ha latt oss vite at du kom,» sa Charlotte, bebreidende. «Da kunne jeg ha fortalt deg at …»

            «Hvor er Julian?» skar Jenny henne av.

            «På soverommet sitt. Hør, Jenny. Du kan ikke snakke med ham. Han er for syk. Han tåler ikke sinnsbevegelser. Sjokket over å se deg kan ta livet av ham.»

            «Har han hatt legetilsyn?» spurte moren.

            «Doktoren er her hver dag,» sa Charlotte. «Det er han som har sagt at Julian må ha absolutt ro.» Hun gikk mot døren, åpnet den. «Du skal høre fra meg når Julian er sterk nok til å møte deg, Jenny. Bor du hos din mor eller i Store Parkvei?»

            «Jeg vil se ham!» sa Jenny.

            «Det er ikke tilrådelig. Jeg kan forsikre deg at han får den aller beste pleie.»

            «Jeg vil uansett treffe ham!»

            «Det kan du dessverre ikke.»

            «Du kan ikke nekte. Jeg er hans hustru.»

            «Det gjør meg vondt å si dette, men Julian ser det ikke slik. Han ønsker skilsmisse. Han bad deg om å flytte ut, glem ikke det.»

            «Han har ikke søkt om skilsmisse. Vi er gift.» Jenny gikk mot trappen uten å snu seg, fortsatte opp og til andre etasje og tok fatt på den lange korridoren. Hun stanset foran døren til soverommet hun hadde delt med Julian og ble stående noen sekunder. Nede fra hallen hørte hun morens og Charlottes stemmer. De diskuterte høylytt, men det hørtes ikke ut som om de fulgte etter henne opp trappen.

            Hun banket forsiktig på døren. Ingen svarte, og hun åpnet og gikk inn. Julian lå i sengen. Rommet var halvmørkt. Jenny gikk langsomt mot ham. «Julian?»

            Øynene hans var lukket. Ansiktet var drivende hvitt. Det gikk en rykning gjennom øyenlokkene.

            «Det er meg, Julian.» Hun bøyde seg over ham. «Jeg er hjemme igjen.»

            Han åpnet øynene. «Jenny.» Det lød som et sukk.

            «Ja, det er meg.»

            «Du kom.» Ordene var knapt hørbare.

            «Ja, og jeg skal hjelpe deg å bli frisk.»

            «Det er for sent.» Øynene hans gled igjen.

Til toppen

Bøker i serien