Vinter (Heftet)

Serie: Rosemalt 10

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Rosemalt
Serienummer: 10
ISBN/EAN: 9788202430801
Kategori: Romanserier
Omtale Vinter

Rebekka oppdager at det brenner på Lie. Hun løper for å varsle husbonden og hente hjelp til å slukke brannen. Når hun kommer tilbake, ligger Margot forbrent i snøen. Rebekka blir redd for å miste budeia, som har kommet til å bety så mye for henne.

Rebekka kjente med ett en brå angst for at Margot skulle dø.  
– Jeg skal gjøre så godt jeg kan. Du skal bli frisk igjen, Margot. Du må bli frisk igjen. Jeg trenger deg slik, skjønner du. Tårene begynte å trille, og hun måtte ta seg sammen for ikke å hulke høyt.


UTDRAG FRA BOKEN:

– Det brenner!
Ropet ble sugd opp av mørket. Rebekka nølte et øyeblikk, før hun skrek på nytt. Skulle hun snu og løpe tilbake til hovedhuset for å varsle Haavard og de andre? 
Nei, hun måtte til Margot først, for å forsikre seg om at hun ikke var i fare.
Det rødlige skinnet over låvetaket hadde tiltatt i løpet av de sekundene hun hadde vært ute på tunet. Det var ingen tid å miste.
Det var julaften. Solen hadde gått ned og etterlatt seg en svak lysning over horisonten i sørvest. Stemningen var uvirkelig og skremmende.
Rebekka smatt inn døren til stallen og tok snarveien gjennom de mørke, smale gangene i uthusene over til uttunet. Røyken var begynt å sive inn i gangene, og med ett ble hun redd for å bli sperret inne.
Hun visste ikke hvor det brant. Visste bare at slike branner kunne spre seg utrolig fort.
Høyet, tenkte hun. Tenk om det er i høyet det brenner! Da går det ikke lange tiden før hele låven står i fyr.
Hun bråstanset, lyttet med bankende hjerte, kjente røyken rive i nesen og halsen. Lyden av brannen var tydelig nå. Knitringen var blitt grovere i målet, som om brannen hadde vokst seg stor og brummet med en voksen stemme.
Det var enda to dører hun måtte gjennom før hun var over i uttunet.
Hun åpnet raskt den som gikk inn i låven. Røyken veltet mot henne, svart og tung, og lyden av brannen tiltok. Gjennom noen gliper i veggen så hun at det knitret og brant. Flammene slikket oppover veggen, opp mot taket i rommet ved siden av. Hva slags rom var det? Det var ikke dyr der, det visste hun for sikkert. 
Det ville ikke gå lang tid før flammene åt seg gjennom veggen og inn i selve låverommet. Men det brant ikke i høyet, ikke ennå. Og veien frem til døren ut mot uttunet var fri.
Utenfor låven støtte hun sammen med Margot.
– Det brenner i skjulet, stønnet Margot. – Vi må stoppe det før det når låven og høyet.
Rebekka greide ikke å tenke klart. Skjulet? Vagt erindret hun at det var et mindre rom, et skjul for oppbevaring av redskap og slikt som sjelden ble brukt, vegg i vegg med låven. Hun hadde knapt vært der.
Margot hadde tatt med seg en av de store kostene som de brukte når de gjorde rent i fjøset.
– Gå og varsle! kommanderte hun.
– Men?
– Gå og varsle Haavard og drengene, no med det samme. Ta med vann, river og spader. Fort!
Rebekka nølte bare et kort sekund. Hun skjønte at Margot hadde rett.
Så sprang hun tilbake samme vei som hun var kommet. Røyken var blitt enda tettere i de smale og mørke gangene, eller var det bare noe hun innbilte seg? Hun famlet i mørket for å komme seg gjennom dørene. Da hun hastet gjennom rommet utenfor stallen var det tydelig å høre hvor urolige hestene var blitt. De kastet seg frem og tilbake i spilltauene og laget skremte lyder. De hadde nok merket røyken.
Var drengene i drengestuen? Eller var de inne på kjøkkenet? Eller ute og arbeidet? Hun greide ikke å tenke klart.
Hun tok veien forbi drengestuen, rev opp døren og sprang inn. Både Peder og Jon satt der, ved bordet midt i rommet, og spilte kort. De så rart på henne.
– Det brenner, hikstet hun. Hadde snart ikke pust igjen. – Det brenner i skjulet ved låven. Margot er der. Dere må ta med river og spader. Og vann. Til å slukke med.
Det gikk et sekund. Begge drengene så ned på kortene de hadde i hendene, som skulle de finne svar der. Så var de med ett i bevegelse.
– Jon, du får med deg kvinnfolka og henter vann fra råken i bekken. Rebekka, du må varsle Haavard. Det var Peder som tok kommandoen.
De var ute av drengestuen med det samme. Peder rev med seg kosten som sto ved døren og småløp mot stallen.
– Hvis du springer inn på kjøkkenet, varsler jeg sjølfolket, skrek Rebekka til Jon.
– Ja.
De skilte lag. Rebekka sprengløp mot hovedinngangen, hun regnet med at Haavard var inne på kontoret.
Hun stormet inn gjennom hallen og rev opp døren til mellomstuen, uten å banke på først.
Det var bare Nicoline i rommet. Hun satt på den faste plassen ved bordet med et håndarbeid. 
– Hva behager? 
Rebekka så hvordan husfruen svartnet i blikket.
– Det brenner! avbrøt hun. – Det brenner i uthusene.
Nicoline bleknet og snappet etter pusten.
– Hvor er Haavard? Rebekka stanset foran Nicoline.
– Haavard? hvisket Nicoline, som var det første gang hun hørte navnet til husbonden.
– Det brenner i uthusene, skrek Rebekka. – Jeg må varsle Haavard. Han må komme nå!
Det smalt i dørene på kjøkkenet. Det var sikkert Jon og Bertha som var på vei ut for å hente bøtter.
– Hvor er Haavard? Du må da vite hvor han er?
– Nei, Haavard …
Rebekka gikk gjennom stuen og tittet inn på kontoret til Haavard, men der var det tomt. Hun vendte tilbake til Nicoline.
– Er han ute? Er han kanskje i kårstuen?
– Nei … Nicoline sank sammen ved bordet og så tomt frem for seg. – Jeg vet ikke, sa hun. Så begynte hun å gråte. – Brenner det virkelig? hikstet hun.

Til toppen

Andre utgaver

Vinter
Bokmål Ebok 2014
Vinter
Bokmål Nedlastbar lydbok 2017

Flere bøker av Annikki Øvergård:

Bøker i serien