En vogn kom kjørende i stor fart, og hun føk skremt inntil en husvegg. Det harde smellet idet pisken traff den forsvarsløse hesteryggen forsterket hennes egne smerter. Olea krøket seg sammen, utslitt og ikke lenger i stand til å hente frem mot til å fortsette. Bare la seg falle og bli liggende.
Hun blunket vekk snøfnugg som hadde satt seg i øyenvippene og blandet seg med tårer, blunket og lengtet etter å lukke øynene og bare la seg drive inn i søvnen. Bli forvandlet til is, som den gamle mannen som lærte henne å flette remser av bjørkenever og hjalp henne å lage konten. Bare bli borte, for hun var jo allerede forsvunnet og så altfor langt vekk fra de få som sto henne nær.
Olea svelget og hev etter pusten. Hun visste verken hvor hun var eller hvor hun skulle. Hvilken nytte var det vel å gå når hun ikke fant frem?
Men en kraftanstrengelse slet hun seg løs. Nei, skrek det inni henne, slik fikk hun ikke lov til å tenke. Nei, lød et kamprop fra en streng og besluttsom røst fra et sted langt inni henne, og det hjalp, hun maktet å sette seg i bevegelse og fortsette. Det var en trygghet å kjenne konten mot ryggen, sekken med alle de verdifulle gjenstandene, alle minnene. Konten inneholdt alt det hun behøvde og alt det som betydde noe for henne: ildstål, kniv, kam, serkeliv, skjorte, stakk, sjalet som hun hadde heklet av ufarget garn, det parfymerte såpestykket som hun fikk av prestefruen, lommetørkleet fra frøken Egeland med initialene hennes sirlig brodert med små, lyserøde korssting, to utgaver av Den norske huusven og brevet fra Eugen og guttene. Ja, det viktigste og mest verdifulle for henne var ordene fra dem. Vi møtes igjen et annet sted. Lev vel, Olea.
Ja, hun skulle møte igjen Eugen og guttene. Kom igjen, sa hun til seg selv. Dette skulle hun klare. Olea bet tennene sammen og økte tempoet, besluttsom og med nytt mot.
Gå, bare gå.
Hun svingte inn i en ny gate og kom til et smug, trangt og mørklagt. Det var feil, nå var hun kommet på avveie. Trass de ulykksalige omstendighetene måtte hun smile litt, på avveie fra å være på avveie. Stort verre kunne det ikke bli. Vel, det var i hvert fall ingen hjelp i å gi seg hen til gråten, og hvilken nytte var det å tenke på at det lå et varmt sjal i konten?
Hun fikk se til å finne frem sjalet og knyte det rundt hodet. Snakk om å være tankeløs! Hun hadde vært så opptatt av ikke å tenke at hun også glemte ganske alminnelig sunn fornuft. Olea ble ganske oppgitt over seg selv.
Hun var i ferd med å heise konten ned av skuldrene da hun fikk øye på to menn. De gikk ustøtt og sjanglende mens de kastet sinte ord mot hverandre. Instinktivt rygget hun bakover i håp om at hun skulle klare å komme seg ut av smuget før de oppdaget henne, men det var for sent.
De to mennene hadde sett henne og rettet nå all oppmerksomheten mot henne. Den ene av dem ropte noe, og den andre lo brautende. Olea ble skremt, hun forsøkte å snu, hun ville legge på sprang og søke tilflukt, men frykten lammet og gjorde bevegelsene hennes langsomme, og snart ble hun tatt igjen. Mennene omringet henne og stengte veien. Lo med åpne, tannløse kjefter. Stanken av brennevin slo mot henne. Hun fikk en kraftig dytt og ble tvunget til å slippe vesken før hun falt overende.

Til toppen