Idet hun steg inn i kirken, fikk Mathilde øye på en rullestol som stod ved den bakerste benken. Det var Johanna! Ved siden av henne stod Laura.

Før hun rakk å gå bort og hilse på dem, så hun Edvard Falchenberg komme ned midtgangen. Johanna løftet en hånd og vinket ham til seg. Han bøyde seg ned over rullestolen, og Mathilde så at han lyttet i taushet til noe Johanna sa. Det varte en stund. Så rettet han ryggen og ristet på hodet. Han var blek, så hun, og kjevemusklene dirret.

Han trampet forbi henne, uten å sanse at hun stod der – og fortsatte ut av kirken.

Hun hastet bort til rullestolen. «God dag, Johanna. Jeg hadde ikke ventet å se deg her i dag?»

«Nei, jeg er jo ikke invitert i bryllupet.»

«Alle vet at du ikke kan ta deg ut til Jomfruland vinterstid, svigermor,» sa Laura og la en hånd på skulderen hennes – tydelig redd for hva hennes krasse og åpenhjertige svigermor kunne finne på å si.

«Akkurat i denne anledningen skulle jeg gjerne ha risikert turen,» snøftet Johanna.

«Det mener du ikke,» sa Laura. «Du kunne tatt din død av det.»

«Så hyggelig at du kom til kirken, i hvert fall,» sa Mathilde fort. «Jeg så at du vekslet noen ord med brudgommens far?»

«Ja, men jeg er redd han ikke likte det jeg sa til ham.»

Mathilde verket etter å spørre hva Johanna hadde sagt, men fikk seg ikke til det.

«Nå er jeg her.» Johanna tok imot salmeboken Laura rakte henne. «Jeg må jo bevitne galskapen.»

Mathilde krympet seg.

«Hun er selvfølgelig med barn,» fortsatte Johanna.

Laura så seg om, tydelig redd for at noen skulle overhøre samtalen.

«Jeg er redd det blir en gutt,» fortsatte Johanna. Hun lukket øynene halvt. «Hun kommer til å angre bitterlig. Det blir ikke lett å bo i Edvard Falchenbergs hus. Spørsmålet er hvor sterk hun er. Det kan jo hende at hun overrasker oss. Hun tar vel ikke bare etter morsslekten.»

Mathilde holdt stemmen lav. «Heldigvis har hun sin kjære guvernante å støtte seg til.»

Johanna fnøs på ny. «Frøken Thygesen? Hun er en del av problemet. På mer enn én måte. Men det kan ennå vise seg at hun er det svakeste leddet.»

«Du snakker i gåter, svigermor,» sa Laura.

«Bare for den som ikke forstår,» sa Johanna. «Jeg har en gave til deg, Mathilde. Og en til brudeparet.»

«Til meg?» spurte Mathilde forbauset.

«Til deg, ja. Jeg har sørget for at de blir levert til skipet. Den minste er til deg.» Hun smilte varmt. «Jeg tenker mye på deg, Mathilde. Dersom Isak og du fremdeles bor på Jomfruland, vil jeg komme tidlig ut dit neste vår.»

Tvilte hun på det? Mathilde så inn i de sterke, blå øynene og syntes hun så både varme og klokskap. Isak hadde mer enn én gang sagt at Johanna hadde sine egne motiver for å blande seg inn i deres liv, at de ikke kunne være sikre på hvor de hadde henne. Mathilde var overbevist om at han tok feil. «Tusen takk, Johanna,» sa hun.

Orgelet stemte i, og det ble umulig å fortsette samtalen. Hun fortsatte fremover i kirken og fant plassen sin. To unge menn kom opp midtgangen og tok oppstilling foran alteret. Det var brudgommen og forloveren. De var alvorlige, begge to. Mathilde så fra den ene til den andre. Det var umulig å tyde den unge Edvards blikk. Nok en gang undret hun seg på hva han følte for Fernanda, hva som drev ham.

Det gikk et sukk gjennom kirken. Mathilde snudde seg, og så bruden skride opp midtgangen – med et fast grep om farens arm. Å gjense sin egen brudekjole her i kirken gjorde uventet sterkt inntrykk på henne. Bare hun ikke begynte å gråte. Isak og Fernanda gikk langsomt mot alteret. Sløret skjulte ansiktet hennes, men Mathilde ante at Fernanda fremdeles var blek og dradd etter reisen. Hun bad en fort bønn om at Isaks datter måtte komme seg gjennom denne dagen på en måte hun selv var fornøyd med – og ville huske med glede.

Til toppen