Agnis vaklet. Hjertebanken gjorde henne svimmel. Det hamret i halsgropen og fortsatte helt opp i hodet. Det suste for ørene. Og det ble mørkt igjen. Hun hadde ingen følelse av tiden. Det kunne ha gått noen hjerteslag eller en hel evighet før hun ble vár steg gjennom gangen.

«Kommer her fremmedfolk så seint?» hørte hun Marta spørre.

«Han … han kommer fra Steigen …» Stemmen bar knapt. Var ugjenkjennelig selv for henne. «Nå har det hendt …» Hun var nær ved å knekke sammen. Knærne ristet og skalv, og truet med å gi etter. Det var visshet hun hadde vært ute etter. Nå som den var her, ville hun brått ikke ha den. Hun hadde mest lyst til å jage mannen fra gården. Be ham om å forsvinne før han fikk fremsagt budskapet sitt.

Men det var selvsagt ikke opp til henne.

«Jeg søker Torlak Bakkeli,» gjentok mannen mens lua gikk i en runddans mellom fingrene hans.

«Han skal være velkommen inn,» sa Marta idet hun trengte seg forbi Agnis og slo døren på vidt gap. «Jeg skal finne min mann så snart jeg har fått satt Dem foran ovnen i kjøkkenet. De ser kald ut.»

Det unnslapp Agnis et stønn hun ikke hadde ment å komme med. Hun tok seg til pannen. Hånden var isende kald.

«Ta deg sammen!» hveste Marta og ga henne en hard dult med albuen. «Du kan gå tilbake til pliktene dine, taus.»

«Men …»

«Dette budet vedrører kun familien,» sa hun spisst, med løftet hake, mens hun loset fremmedkaren inn gjennom bislaget. «Du har ditt å skjøtte.»

Agnis ble stående tafatt midt i det lille kammerset som Peder skulle ha, uten å ane hva hun skulle ta seg til. Armene hang slapt langs kroppen. De var som blylodd som trakk henne ned. Hun hadde fått med seg at både Torlak og Peder gikk rolig inn i kjøkkenet etter at Marta hadde varslet dem, og døren ble ettertrykkelig lukket. Hun bestemte seg for å gå bort dit. Hun kunne lytte. Hun kunne få med seg det som ble sagt bare hun sto nær nok, uten å legge øret inntil dørbladet. Dette budskapet angikk i høyeste grad henne også. Hun hadde like stor rett til å få vite det som Torlak.

Hun minnet seg selv på at det var galt å tyvlytte. En kunne få vite ting en ikke ønsket å vite. Hun burde vel ha lært det nå. Flere ganger hadde det kjentes som et slag i ansiktet når hun fikk høre noe som var nytt for henne.

Men føttene ville uansett ikke flytte seg i retning av kjøkkenet. Isteden ble det til at hun rygget noen steg og deiset ned på sengerammen. Treverket ga litt etter under henne. Knaket. Da først kom hun på at hun skulle ha tatt inn bolsteret, men heller ikke det fant hun ork til å gjøre. Marta fikk bli så sint hun bare ville. Hun var sannelig stygg som forlangte at Agnis skulle fli når de fikk budet om bortgangen til den eneste mora hun noen gang hadde kjent.

Lampen brant med en stadig mindre flamme, før den til sist freste svakt og døde ut. Hun ble sittende i stummende mørke på de harde treplankene, til kjøkkendøren gikk opp og både Torlak og Peder kom hastende ut. Like bak kom fremmedkaren. Han hadde trædd lua på hodet, så hun idet han passerte den åpne kammersdøren og forsvant etter de andre ut i bislaget. Agnis, som hadde reist seg halvt fordi hun trodde at hun også omsider skulle få beskjed, forble stående mens kald kveldsluft feide rundt føttene hennes. Så ble ytterdøren lukket.

Til toppen